Å ikke være redd.
Å komme til et punkt der en ikke lenger er redd for noe.
Da Sara Fabricius, forfatteren Cora Sandel, mot slutten av sitt liv, ble bedt om å oppsummere, var det dette hun formulerte som et slags livsmål. På den ene siden kan man si at hun selv var fryktløs i sine valg. På den andre siden valgte hun nok av og til som hun gjorde i frykt for noe annet.
Det var for eksempel redselen for å bli giftet bort til "hvem som helst", kombinert med trangen til å utvikle sitt talent som førte den unge Sara bort fra trygge omgivelser i hjembyen Tromsø, til en høyst usikker bohemtilværelse i Paris. Sara hadde en seiglivet drøm om å bli malerinne, noe hun også ble, men langt fra så vellykket som hun håpet, og langt fra så suksessrik som hun skulle bli da hun la ned penselen, til fordel for pennen. Også i det valget var frykt, eller i alle fall engstelse, en av drivkreftene.
 |
| Sara stående bak sin far Jens, med moren Marga, brødrene Jens og Henry og papegøyen Papen. Et tidstypisk familieportrett av en velstående embetsmannsfamilie anno 1895. Familien hadde da bodd i Tromsø i to år. |
Sara Fabricius kom til verden i Kristiania, nærmere bestemt i Huitfeldts gate, i 1880 som datter av Marga Greger og den nitten år eldre kommandørkaptein Jens Schow Fabricius. Begge foreldrene kom fra det øvre sosiale sjikt, og var også fjerne slektninger. Moren var av mektig kjøpmannsslekt. Faren hadde bak seg en betydelig sjømilitær karriere før han giftet seg, og var bl.a. utnevnt til Ridder av den Franske Æreslegion. I Saras tidlige barndom tjente han som sjøoffiser og var mye bortreist. Sara vokste derfor opp i et kvinneunivers befolket av moren, ugifte tanter og barnepiker.
 |
| Unge Sara hos fotografen sammen med moren Marga og brødrene Henry og Jens. |
Moren tok henne hver morgen inn på soverommet og krøllet håret hennes fordi hun var misfornøyd med datterens små øyne og runde ansikt, og mente de måtte gjøre det beste ut av det hun hadde. Sara følte nok at moren ikke var glad i henne, og vokste opp til å mislike sitt eget utseende, selv om misnøyen mildnet med årene. I Paris, omkring 20 år senere, så hun at skjønnhet kunne være så mangt, og at mange typer gikk an, bare man var naturlig og seg selv.
.
 |
| Sara med moteriktig stråhatt i Paris, ca. 1910. |
Sara hadde tidlig gode evner til å oppfatte det som skjedde rundt henne. Hun mislikte at tantene oppdro henne, og var generelt mest glad i dem som lot henne være i fred. Derfor elsket hun Jo, morens eldste søster. Sara likte også tante Jos humor og frisinnethet.
Familien Fabricius tilhørte overklassen, men det var mange pengesorger skjult bak de fine fasadene på deres kant av byen, noe Sara siden skildret i novellen "Klassekampen". Som voksen ble hun sjokkert da hun leste Christian Krogs naturalistiske roman "Albertine". Her får hun innblikk i helt andre, og ikke fullt så fornemme sider ved livet i sin barndoms by.
 |
| I Saras barndom var Karl Johan paradegaten for byens kondisjonerte. (fotografert av Axel Theodor Lindahl, 1898. fotokilde: dagsavisen.no) |
I 1893, da Sara var 12 år, fikk Jens Fabricius stillingen som innrulleringssjef, krigskommisær og overlos i Troms distrikt. Tidlig om våren dette året ankom de ishavsbyen med dampbåt, og ble rodd i land det siste stykket. De kom til en liten by med 7000 innbyggere, kun èn hovedgate, noen få tverrgater, og intet elektrisk lys. De bodde først i Bankgaten 13, i den såkalte Giævergården, og siden i handelsmann Macks hus, Storgata 95. Moren kom tidlig inn i et aktivt kvinnemiljø blant byens besteborgere, men frøs og lengtet sørover, vekk fra "afgrunden og ishavsstormen" som hun blant annet formulerte det i et av sine mange brev til slektninger og venner lenger sør.
Sara trivdes langt bedre. Hun startet på privat pikeskole i Fredrik Langes gate, og i I 1897 tok hun middelsskoleeksamen sammen med tre andre jenter og sju gutter. På fritiden streifet hun rundt, smugrøkte med venninne og satte inn falske annonser i avisen. De gikk på ski og til fots, akte kjelke, ridde på hest, gikk på barneball og hadde syforening hos hverandre. Sara likte å være ute og utviklet et livslangt behov for å vandre fritt over store områder. Hun har sagt om denne tiden i Tromsø at "vi (hun og brødrene) kom til et friluftsparadis vi aldrig har glemt, aldrig sluttet å lengte tilbake til".
 |
| Sara (midten), med venninnene Ragnhild Strøm og Helene Ebeltoft på spasertur på Strandveien i Tromsø. Foto: Stiftsamtmann Christian Boye Strøm (fotokilde; Perspektiv Museum). |
Når var det så Sara sluttet å elske dette paradiset...?
Da hun vokste til fikk hun erfare at hun tilhørte en av de mest betydningsfulle familiene i den lille byen. Som embetsmannsdatter, omgitt av andre embetsmannsdøtre, måtte hun gradvis venne seg til å representere i ulike sammenhenger. De skulle dannes til pene piker, som skulle bli gode hustruer i staselige salonger, men Sara var beskjeden og morens mislykkede forsøk på å gjøre henne til en ung sosietetsdame føltes tyngende. Hun følte at hun kom til kort, og at det var andre ting som lokket mer. Hun likte å tegne, gjerne karikaturer, og var fascinert av livet og språket til "de andre", de lavere klassene som også kunne oppleves på nært hold i Tromsøs til tider livlige sentrum. Byen var for liten til at klassene kunne holdes adskilt, selv om man visste hvor man hørte hjemme. Russeskippere fra Kvitsjøen, fjellfinner (samer), norske fiskere, fangstfolk fra ishavsskutene og turister som kom med Hurtigruta. Alle rak innom Tromsø og satte sitt tydelige avtrykk på bybildet.
 |
| En leilighet i dette bygget, reist av handelsmann Mack - Storgaten 95, var Sara og familiens hjem fra like etter århundreskiftet. Bygget har siden vært Folkets hus, og rommer nå Perspektivet Museum. (eget foto) |
Snart fikk Sara litt etterlengtet luft under vingene. Etter å ha fullført middelskoleeksamen fikk hun et opphold i Kristiania. Hun var god til å tegne og den kjente malerinnen Harriet Backer tok henne opp på sin malerskole. Hun var her i to omganger. Moren skrev stadig brev og forsøkte å lokke henne hjemover igjen for å fullføre det prosjektet hun mente var best for datteren; ekteskapet. Sara dro hjem igjen, men lot seg ikke friste av noen frier. Hun gikk hjemme og vantrivdes, og i 1901 søkte hun om kunstnerstipend. Hun fikk avslag. Så ble hun bare gående der...Hun gjorde noen spredte forsøk på å skape seg et voksenliv i barndomsbyen, men hun fikk det ikke helt til. Hun vantrivdes. I 1903 døde moren etter kort tids sykeleie, bare 45 år gammel. Sara fikk hovedansvaret for hus og hjem, en rolle hun heller ikke fant seg til rette i. Slik hun så det var det kun to muligheter for henne nå: Gifte seg og bli en ærbar og velberget embetsmannshustru, eller ende som deklassert gammeljomfru med dårlig råd.
En tredje vei presset seg frem mellom det hun oppfattet som to onder: Kunsten!
 |
| Dette stillebenet, malt av Sara i 1920, viser at hun så absolutt hadde talent med penselen også. (fotkilde:www.gwpa.no) Kunsten hennes er beskrevet som impresjonistisk med kubistiske trekk. |
Faren, onkler og kanskje også noen tanter hadde skrapt sammen en liten startkapital, og faren hadde i tillegg lovet å avse henne en mindre månedlig sum, slik at hun skulle få leve ut drømmen om å bli malerinne. Paris - kunstens mekka, lokket Sara og likesinnede menn og kvinner med sine malerskoler, gallerier og atelièrer. Hun var morløs, hun var venneløs, men hun hadde fått plass på den gamle og velrenommerte kunstskolen Acadèmie Colarossi. En periode her hadde hun sågar Christian Krogh som lærer. Hun malte. Og malte. Og malte, men følte aldri at det ble helt bra. Parisvinteren var kald, hun frøs og hadde dårlig råd. Hun var ofte motløs, men hun ville ikke gi opp likevel.
Mellom viljen og nøden tvang det seg på nytt frem en tredje vei: Hun tok opp pennen!
 |
| Saras notatbok. (fotografert ved utstillingen om henne på Perspektivet Museum) (eget foto). |
Det startet i Morgenbladet med to "korrespondentartikler" av typen folkelivsskildring; "den franske uge" og "Gjennem Paris Nat til 15de Juli". De stod på trykk den 29. og 30. juli 1908, undertegnet med initialene S.F. Avisen gav henne også oppgaven med å skildre sørgehøytideligheten da forfatteren Bjørnstjerne Bjørnsons båre ble hentet i Paris og brakt til hjemlandet. Hun var blitt 28 år. Dette året, eller det neste, møtte hun Arnold Bakke, en kjemiker og kunstkjenner som så mange andre lovende nordmenn befant seg i Paris på denne tiden. Historien om dem er tåkelagt. Det var trolig et forhold som varte et par års tid, men i 1910 var det over, og tre år senere er de begge gift, på hver sin kant. Arnold og Sara hadde imidlertid sporadisk kontakt resten av livet.
I 1910 tar også et annet forhold slutt. Faren, kommandørkapteinen, utånder i Kristiania, og Sara reiser hjem for å ordne med begravelsen.
 |
| I 1910 fikk Sara oppdraget med å dekke begivenheten da Bjørnstjerne Bjørnsons båre ble hentet i Paris. På bildet har den ankommet Kristiania, dit også Sara dro samme år, for å gravlegge sin far (fotokilde:digitalmuseum.no) |
En ung herremann ved navn Anders Jönsson befant seg i den samme kunstnerkretsen som Sara i disse årene. Han var skulptør og Sara beundret arbeidene hans. Før jul 1911 er de et par, og 21. august 1913 gifter de seg på rådhuset ved Avenue du Maine. Som ung i Tromsø hadde hun fryktet å bli giftet bort til den første og beste, men nå var hun tydelig fornøyd med å bli Fru Jönsson. Til kusinen Ida skriver hun: "Gudskelov at vi fik saanne prægtige mænd - baade du og jeg - det kunne skam gaatt os verre". Giftemålet gjør henne til kunstnerhustru og svensk statsborger. Hun er lykkelig, men hun skulle også få erfare at mannens ambisjoner og hans kunst, ble ansett som viktigere enn hennes. Himmelen var blå, men ikke skyfri, og etter en kort, men lykkelig og produktiv periode i utkanten av Firenze, tetner det ytterligere til...
 |
| Dette portrettet av ektemannen, Anders Jönsson, malte Sara i 1913. |
"herlig luft for Erik og vakkert og malerisk og ganske billig og ingen kanon".
 |
| Sara med sitt eneste barn, sønnen Erik som hun fikk med ektemannen Anders Jönsson i 1917. |
 |
| Et av Saras selvportrett. Siden kalte hun malingen "Mitt sorgenbarn". Det var drømmen hun måtte legge på hyllen. |
Var det så helt tilfeldig at hun heller ble forfatter?
Sara hadde vokst opp med en mor som var ivrig brevskriver, og bestemte seg tidlig for å videreføre denne vanen, noe hun også gjorde. På skolen var hun flink i norsk stil, som voksen førte hun dagbok og skrev aviskorrespondanser. Hun var et skrivende menneske før hun ble forfatter. Penn og papir var dessuten så mye lettere å frakte med seg enn staffeli og malesaker. Det var lett å gripe til, og hun hadde talent. Sannsynligvis et større talent enn hun hadde for maling.
På plass i Sverige fortsatte pengeproblemene. I tillegg knirket ekteskapet i sammenføyningene. 24. januar 1922 vender hun nesa mot Tromsø igjen, for å forsøke å livnære seg som fransklærer og kanskje skrive litt. Sønnen lot hun være igjen hos Anders. Hun fikk elever, og hun fikk øyensynlig til å skrive også, for 29. juli samme år stod den første novellen "Rosina" på trykk i Social-Demokratens lørdagsbilag. Novellen handlet om den triste skjebnen til en liten italiensk parisermodell. Etter siste linje stod signaturen å lese: Cora Sandel. Hun hadde vurdert pseudonymet Karoline Andersen, men forkastet det til fordel for det mer raffinerte og prangende Cora Sandel, et navn som hadde klar klanglikhet med Gösta Sandels - navnet til en av kunstnerne fra Parisertiden.
 |
| Parti fra Storgata i Tromsø, omtrent slik det må ha sett ut da Sara vendte tilbake i 1922 for å skrive og undervise. (fotokilde: lokalhistoriewiki. foto: Carl Dons) |
Sara vendte tilbake til mann og barn i oktober. Anders hadde leid et hus i Saltsjö-Duvnäs, syv kilometer sydøst for Stockholm der Sara får inn et skrivebord og en skrivebordslampe og kommer i gang med skrivingen. Det ble ikke tid til å skrive annet enn noveller i starten.
Så kom det til brudd mellom Anders og Sara, men de fant tilbake til hverandre igjen - for en stund. Privatlivet var vanskelig og de slet økonomisk, men hun skrev, og mot slutten av 1925 leverte hun utkastet til sin første roman, også denne gang med Ellen Gleditsch som budbringer.
 |
| Ellen Gleditsch, en av venninnene fra Saras ungdomstid i Tromsø, fungerte som Saras tause kurèr på veien mot å bli forfatter. Gleditsch hadde som Sara et forhold til Paris der hun hadde vært elev av selveste Marie Curie. Hun ble Norges andre kvinnelige professor og en autoritet innen radioaktivitet (foto: Aune). |
Grieg, nå direktør for Gyldendal Norsk Forlag skrev bl.a. at "der i min tid neppe har været indleveret et debutmanuskript som i den grad har interessert mig og saa ubetinget har overbevist om talent". Romanen "Alberte og Jakob" utkom høsten 1926. Siden skulle "Alberte og friheten" (1931) og "Bare Alberte" (1939) følge etter, og fullende triologien som ble hjørnesteinen i hennes forfatterskap, og som også ble dramatisert for fjernsyn.
Alberte er en ung kvinne fra en nordnorsk småby som har mange likhetstrekk med 1890-årenes Tromsø. Hun føler at hun ikke lever opp til morens ambisjoner for henne, og hun lengter ut mot noe større, noe annet. Hun velger kunstnerlivet i Paris, og sliter mot å finne sin egen identitet. Hun jobber mot å utvikle seg som selvstendig kunstner og menneske, finne sitt eget uttrykk og sin egen vei i livet.
Med andre ord kan man spore klare forbindelser til Saras eget liv, og det la hun heller aldri skjul på. Hun var likevel nøye med å understreke at det ikke var en biografi hun hadde skrevet, det var skjønnlitteratur. Hun fortsatte også å skjule seg bak sitt fiktive navn, selv om jakten på forfatterens egentlige identitet økte proposjonalt med romanenes popularitet, og mang en Tromsøværing mente å vite hvem som hadde ført denne teksten i pennen.
Det tok henne 13 år å fullføre historien om Alberte. Nå hadde hun virkelig fått det til som forfatter! Som kvinnelige kunstner- og utviklingsromaner regnes Albertetriologien i dag til et av høydepunktene i mellomkrigslitteraturen. Cora Sandel regnes også som en av de mest betydningsfulle norske forfatterne vi har.
Sara, den gang, følte seg likevel mislykket, på det private planet. I 1927 flyttet hun og Anders fra hverandre. Ektemannen krevde foreldreretten til sønnen, og det innledet en bitter rettsstrid som tok to år, kostet mange penger og slet på psyken. Hadde hun vært en god mor? Nå ble hun konfrontert med at hun hadde hatt innleid barnepike til gutten da de bodde i Paris, og at hun hadde forlatt ham for å reise til Tromsø.
I 1929 vant hun til slutt saken i høyesterett. Da hadde hun så stor gjeld at det tok 15 år å betale tilbake. Først etter 2. verdenskrig var hun i økonomisk balanse igjen. I mellomtiden ble hun utslitt av pengesorger. Skrivemaskinen måtte pansettes mellom hver utbetaling, og verkende håndledd satte henne "ut av drift"i perioder.
På den lyse siden tok sønnen Erik artium som beste elev i Sigtuna, og ble utropt til et fysikktalent! I 1941 var han ferdig ingeniør og giftet seg. I 1943 ble han far, og Sara stolt farmor som trillet barnevogn i Stockholms gater.
 |
| Min venninne, bibliotekaren, i Perspektivet Museums Sara Fabricius/Cora Sandel-utstilling, i Tromsø sommeren 2013 (eget foto). |
 |
| Kranes Konditori gikk for fulle hus på Hålogland Teater i Tromsø sommeren 2013, med Gjertrud Jynge i hovedrollen som Katinka. (fotokilde: Hålogaland Teater) |
Romanen fikk strålende anmeldelser, overstrødd med superlativer. Johan Borgen brukte overskriften "Cora Sandels geni".... Også økonomisk gikk det så meget bedre. Hun fikk diktergasje av stortinget, hun hadde nedbetalt gjelden og hun hadde bare seg selv å forsørge. I 1950 fikk hun Gyldendals æresgasje for spesielt fortjente forfattere.
Hele sitt voksne liv bodde hun i Sverige, med unntak av en periode i Vikersund ved Tyrifjorden, men hun drømte ofte om å flytte tilbake til gamlelandet. Hun kom en gang så langt at hun betalte innskudd for en leilighet på Lambertseter i Oslo, men nærheten til sønnen og hans familie holdt henne tilbake. Hun var dessuten plaget av søvnløshet og nervøsitet, uten at hun helt visste hva som kom først av de to.
 |
| Den aldrende Cora Sandel drømte om å bosette seg i Norge igjen, men ble boende i Sverige livet ut. |
I 1950 dro hun likevel på et måneds langt opphold tilbake til Tromsø sammen med venninnen Eva Lagerwall. Hun frydet seg over lyse sommernetter og naturen som hun elsket så høyt. Hadde hun ikke hatt familie i Sverige, hadde hun kanskje flyttet tilbake. "Intet landskap kan passe bedre i ens høst og avklaringstid", skrev hun i et av sine mange brev til Odd Solumsmoen, en livslang beundrer av hennes forfatterskap, og en samtalepartner i forfattergjerningen.
 |
| Sara forlot Tromsø, men Tromsø forlot aldri henne. Stadig plasserte hun sine figurer i et Tromsø-lignende landskap, inspirert av skikkelser hun hadde sett, møtt og kanskje kjent. Også i sin siste roman "Kjøp ikke Dondi" fra 1958, gjorde hun det (eget foto). |
Sara var lett på foten til langt opp i 80-årene, og gikk daglige turer så lenge hun kunne. Som forfatter fikk hun oppleve at skikkelsene hennes ble analysert og dissekrert, og tatt til inntekt for den ene, snart den andre politiske retningen eller enkeltsaken. Hun måtte etter hvert også ta stilling til om det skulle skrives en biografi om henne. Hun visste at den ville komme før eller siden og var redd for å føle seg "flådd og utstoppet", som hun formulerte det. Hun tok derfor selv kontrollen ved å utpeke Odd Solumsmoen som forfatter. Det var en person hun kjente og hadde tillit til. Biografien kom ut, litt i skyggen av rettsaken mot Agnar Mykle og hans "vovede" romaner, og Sara funderte på om det var noe av årsaken til at biografien ikke ble den store suksessen man kanskje kunne forvente, men hun klandret også seg selv for ikke å ha gitt Solumsmoen litt mer "å bite i".
 |
| "Kjøp ikke Dondi", med undertittel Interiør med figurer, ble Cora Sandels siste roman. |
I 1958 kom hennes siste roman "Kjøp ikke Dondi" som er en historie om en oppløst familie i fire generasjoner som bor under samme tak. Og også denne gang var mottagelsen god, og miljøet preget av Tromsø.
Våren 1960 mistet hun venninnen Eva Lagerwall og var utrøstelig i lange tider. Det var også på 60-tallet hun bestemte seg for å legge ned pennen. Hun fortsatte imidlertid å lese og hun fulgte våkent med på hva som skjedde i samfunnet. Først da hun var i nittiårene ble hun avhengig av hjelp og gikk med på å bli plassert på gamlehjem i Uppsala. Selv om kroppen skrantet, blant annet på grunn av leddgikt, var hun åndsfrisk, og fulgte med interesse, litt distansert dog, fjernsynets dramatisering av "Alberte og friheten" i 1972. Serien skapte ny interesse for romanskikkelsen og hennes skaper, og journalister fra alle typer media dukker opp på aldershjemmet for å intervjue den aldrende forfatteren. Plutselig var hun i medias søkelys. En siste gang, i levende live.
 |
| Et av de kjente portrettene av henne, fra Parisertiden. |
1 1972 fikk hun et hjerteattakk og ble sengeliggende. Året etter klarte hun å ta en sherry og røke en sigar sammen med Solumsmoen. Påsken 1974 døde hun, som en gammel dame som måtte gi opp drømmen om å bli malerinne, men som likevel realiserte kunstnerdrømmen.
 |
| Dette innlegget er i hovedsak basert på Janneken Øverlands biografi om Cora Sandel (Gyldendal 1995), som jeg leste med stor interesse i sommer:) (eget foto) |
Bibliografi:
Romaner:
Alberte og Jakob. 1926
Alberte og friheten. 1931
Bare Alberte. 1939
Kranes konditori. 1945
Kjøp ikke Dondi. 1958
Novellesamlinger:
En blå sofa. 1927
Carmen og Maja. 1932
Mange takk, doktor. 1935
Dyr jeg har kjent. 1945
Figurer på mørk bunn. 1949
Barnet som elsket veier. 1973
(kilde: Gyldendal.no)
Kommentarer
Legg inn en kommentar