Bunadene var i utgangspunktet protest mot svenskene og ble brukt til å demonstrere for nasjonal selvstendighet. Hardangerbunaden var lenge regnet som nasjonalbunaden. Den ble ofte brukt av de som danset folkevisedans; et fenomen norskforkjemperen Hulda Garborg hadde blåst liv i etter å ha latt seg inspirere av den lys levende folkevisedansen på Færøyene (i Norge var tradisjonen døende). Hulda gikk i bresjen for å konstruere bunader basert på lokale folkedrakttradisjoner, men siden alt skulle være hundre prosent ekte norsk i denne perioden, ble alt som smakte av import og utenlandsk innflytelse fjernet.
 | |||||
Ifølge drakthisorien brukte kvinner i Nord-Norge kjoler uten broderier på 1700/1800-tallet, i stedet supplerte de med slikeplagg til pynt. I boka "Moteløver og heimføinger av Åsa Elstad står det blant annet at "Fruentimmer brukte lue med svart silkeklede rundt, skjerf i halsen og bluse og kjole mest av kattun" (som er tettvevd bomullslerret). Jektefarten til Bergen (med fisk), gav rik tilgang til ulike finere stoffer og pynt, trolig også fra kontinentet. Det skal vel ikke så mye fantasi til for å tenke seg at også utenlandske fiskeoppkjøpere brakte med seg varer og inspirasjon fra sine hjemtrakter.
Da bunadene ble laget ville man imidlertid ha bort alt det "fremmede": Vekk med silke og lette stoffer, frem med tung norskvevd ull! Bunadsmenmda i Hålogaland Ungdomslag var preget av disse tankene da de
la frem forslaget til en Nordlandsbunad i 1928.
Og akkurat det med ulla er et tveegget sverd for en veganer og dyrevenn som meg. Jeg bør ikke bruke ull i det hele tatt, men skal jeg gjøre det må den i alle fall ikke bidra til dyreplageri. Nordlandsbunaden lages i to typer stoff, men det vanligste er det man kaller "klede". Det er ullstoff med mye, eller bare importert merionoull. Dette er ull fra sauer som kan ha vært utsatt for mulesing, en metode der de skjærer to store kjøttstykker fra baken til sauen for at insekter og utøy ikke skal sette seg i foldene og ødlegge ulla. Dette skjer uten bedøvelse! Les mer om det her. Bruker man derimot stofftypen "toskaft" får man 100% ull fra norske kystsauer, og i Norge praktiserer man ikke mulesing. Toskaft er med andre ord et mye bedre valg, slik jeg ser det.
 |
Fasongen på Nordlandsbunaden er hentet fra en brudedrakt fra Ravassåsen i Vefsn. Broderiene stammer fra ei løslomme og en bringeduk funnet på Røyten i Vefsn. Her nærmere omtalt i en post fra facebook:
Lua har fått form etter ei gammel svart silkelue, av den typen som ble brukt til kirkebruk.
 |
Sølvet er laget spesielt til denne bunaden av gullsmed Rørvik i Mosjøen.
Capet er i ullbrokade, formet etter den type dåpscape som var vanlig i gamle dager.
 |
Nordlandsbunaden har alstå et visst ankerfeste i tidens klesskikk, men sammensetningen av delene, bruken av broderier på vest og stakk og fraværet av lettere stoffer, rimer nok ikke helt. Basert på det man vet om drakthistorien her nord, er nok denne, Nord-Norges festdrakt, nærmere sannheten. Slik presenteres den av Husfliden i Tromsø:
Drakten har silkeskjorter i flere ulike farger, ulike forklær, silkjeskjerf, knappestøvler og cape. Det er også valgfritt hvilke søljer man vil bruke, siden det var slik folk gjorde det - brukte det fineste de hadde til fest og kirkebruk.
Så - som på så mange andre områder er også draktskikken langs den nordnorske kysten preget av mangfold og kontakt med verden utenfor. Da har det vært mer stabilitet "i dalom". Den eneste drakten som aldri har vært ute av bruk, og som derfor gjenspeiler en faktisk drakttradisjon, er bunaden fra Valle i Setesdal. Det er sikkert ikke tilfeldig at det er den samme bygda som kan skilte med Norges eldste, mest uforandrede dialekt.
 |
| Tor Espen Helle, tidligere deltager i TV2s "Jakten på kjærlighten" (Bonderomantikk) ikledt bunaden fra hjembygda Valle i Setesdal. Den har aldri vært ute av bruk, og er derfor en av svært få bunader/folkedrakter som ikke er konstruert (foto:TV2). |
Konstruert eller ikke; Nordlandsbunaden er fin! Selv lar jeg den imidlertid henge, og ikler meg heller en (kløfri og behagelig) festdrakt i Damskkjol-stil, også kalt livkjole. Den fikk jeg sydd av ei systue på Vinstra i Gudbrandsdalen.
Siden min drakt er konstruert etter mitt ønske, med rosa silkeliv og svart stakk i viskose, så ble jeg svært overrasket over å finne dette bildet fra Norsk Folkemuseums draktsamling. Denne livkjolen er fra Maihaugen (på Lillehammer). Samme farger og fasong som min. Så da er dette en folkedrakt likevel, hvis man med det forstår en drakt med et levende forbilde i norsk historie:)
I kampen for lokalsykehusene ble "bunadgerilja" et nytt begrep i 2019. Bunaden ble igjen brukt som kampbekledning, slik den ble da vi ville frigjøre oss fra svenskene. Det er kraft i ull og damask!
Det kjente jeg på selv da koronaepedimien brøt løs i 2020. Nordlandsbunaden måtte frem fra skapet denne najsonaldagen, kløe fikk være kløe!
Også i år ble det Nordlandsbunad! I alle fall frem til midt på dagen. Deretter festdrakt! Egentlig en perfekt løsning:)
(Kilder: Bl.a. "Bunader og samiske folkedrakter" av Heidi Fossnes, Cappelen, "Moteløver og Heimføingar - Testkilar og samfunnsendringar i Øksnes og Astafjord 1750-1800", Orkana forlag, snl.no, Aftenposten, Hufsliden.no/Norsk flid)
Kommentarer
Legg inn en kommentar