 |
| (Fotokilde:Ellafitzgerald.com) |
Når sensommeren vipper over til høst, kveldene blir mørkere, lufta så klar som krystall, og jeg skimter jula i det fjerne, er det en artist som alltid hentes frem: Ella Fitzgerald. For meg blir ikke høsten den samme uten. Det skal imidlertid ikke være hvilken som helst Ella, men den glamorøse varianten fra 1940-50-tallet, den svingende, unge, storbandakkompagnerte varianten med lebestift, tilbakestrøket hår og en stemme som uanstrengt løper over tre oktaver. Da er jeg rustet for høstmørket!
 |
| Ella slik hun så ut i 1942. Fra en scene i filmen "Ride `Em cowboy" der hun medvirket som sanger (fotokilde: morethings.com) |
Selv om Ella behersket den glamørse stilen (såvel som mange andre stilarter), var hun ikke født med sølvskje i munnen. Hun kom til verden 25. april 1917 i Newport News i staten Virginia. Foreldrene Temperence og William Fitzgerald skilte seg like etter at hun ble født, og Ella flyttet med moren til staten New York, der morens mangeårige kjæreste holdt til. Som 15-åring mistet hun moren i hjerteinfarkt, noe som gikk hardt inn på henne. Hun opplevde også å bli misbrukt av stefaren Joseph Da Silva. Problemene bidro til at Ella droppet ut av skolen og havnet på skråplanet. Hun ble etterhvert plassert i et hjem for svarte, foreldreløse i Bronx. Derfra gikk turen til "New York training School" for jenter, men Ella rømte og ble en periode hjemløs.
En av mine favoritter er Ellas tolkning av George og Ira Gershwins "The man I love".
Ella drømte i utgangspunktet om å bli danser, men det var som sanger hun vant sin føste talentkonkurranse. Det skjedde da hun var 17-år, på "The Apollo Theater" i Harlem, New York. Som 18 åring begynte hun i Chick Webbs orkester. Det var starten på en lang og særdeles suksessrik karriere. Hun gjorde utallige innspillinger med materiale av de aller største og mest populære komponistene i USA på denne tiden: Lorenz Hart, George og Ira Gerswhin, Cole Porter og Richard Rogers. Hun gav også ut flere album med Louis Armstrong.
Jazzens førstedame giftet seg minst to ganger (noen kilder sier at hun også hadde et tredje ekteskap). Den første som fikk henne til alters var Benny Kornegay, en domfelt dopselger og havnearbeider. Ekteskapet ble annulert etter to år. I 1947 giftet hun seg med den berømte bassisten Ray Brown. Sammen adopterte de sønnen til Ellas halvsøster og døpte ham Ray Brown jr. Den tredje ektemaken skal, ifølge Reuters, ha vært en ung nordmann ved navn Thor Einar Larsen, men affæren ble raskt glemt.
 |
| Ella Fitzgerald og hennes andre ektemann Ray Brown fotografert i 1949. (fotokilde. Morrisonhotelgallery.com) |
Ellas solokarriere begynte i 1942. Den ble innledet med en periode preget av be-bop, og fortsatte på selskapet Verve. Med store utgivelser som "Ella Fitzgerald sings the Cole Porter Songbook" og "Ella Fitzgerald sings the Duke Ellington songbook", nådde hun ut til et langt større publikum enn dem som vanligvis lyttet til jazz.
 |
| På Verve fikk Ella en kommersiell karriere og ble for alvor allemannseie (fotokilde:sg7digital.com) |
I løpet av sin 59 år lange karriere vant hun 13 Grammy Awards og fikk "National Medal of Arts" av Ronald Reagan og "Presidential Medal of Freedoom" av George W. Bush. Hun kunne også se tilbake på et platesalg på 40 millioner album. På sine gamle dager slet hun med diabetes, noe som førte til at hun måtte amputere bena, og 15. juni 1996 døde hun i sitt hjem i Beverly Hills, der hun tilbrakte den siste tiden sammen med sønnen Ray jr., og barnbarnet Alice.
"It isn't where you came from, its where you're going that counts."
(Ella Fitzgerald).
Kilder: ellafitzgerald.com, wikipedia.com, snl.no m.fl.
Kommentarer
Legg inn en kommentar