Irland blir ofte kalt "den grønne øya", men hovedstaden Dublin lever i liten grad opp til denne merkelappen. Røde mursteinshus dominerer sentrumsgatene, bare pyntet opp med inngangsdører malt i sterke, livlige farger.
I tillegg til det mursteinsrøde er det den allestedsnærværende irske folkemusikken, og de nokså smale, tettpakkede sentrumsgatene som sitter igjen i minnet etter å ha forlatt irenes hovedstad. Andre ting å legge merke til var de mange plakatene med antiabortslagord som minner om at dette er et katolsk og ganske så konservativt land, og gateskiltene som demonstrerer hvor ulikt engelsk og gælisk, det opprinnelig irske språket, egentlig er!
I årene 1845-1849 opplevde irene en forferdelig sultkatastrofe, kjent som "The great famine" eller "An Gorta Mòr" (gælisk). Det skyldtes at potetavlingen ble angrepet av pest, og dermed forsvant hovednæringskilden for mange irske familier. Midt i Dublin, langs elva Liffey, finnes et uttrykksfullt kunstverk som skal minne om denne hendelsen som bl.a. gav støtet til irenes betydelige utvandring til Amerika, og førte til at folketallet ble redusert, fra over åtte millioner, til under seks millioner innbyggere. De engelske godseierne viste liten forståelse for de sultende irene, og fortsatte å kreve inn sin del av skatt og avkastning, med katastrofale følger for landets allerede utarmede innbyggere. Dette tragiske kapitlet i irsk historie skal visstnok være noe av grunnlaget for irenes anstrengte forhold til England og alt britisk.
Elva Liffey ser verken spesielt ren eller levende ut, men den er likevel byens hjerte og et orienteringspunkt for sånne som meg, som er utstyrt med noe manglende stedssans.. Her to av mine reisevenninner - Silje og Elisabeth, på en av de mange broene som forbinder bydelene.
Det sies at man ikke kjenner dagen før solen går ned. Jeg synes heller ikke jeg kjenner en by før jeg har sett den før solen står opp. En tidlig morgentur i Dublins gater er ikke spesielt ulikt en morgentur i Oslo, kanskje med det unntak at det her hersker et totalt fravær av fargerike sportsklær, og et betydelig innslag av dresser og "kontorbekledning". En og annen inntar frokost på pub, og morgentrafikken går i en jevn dur, med sjåføren sittende i det som for oss er passasjersetet. Glemmer man å flytte blikket ser det ut til at byen er full av førerløse biler - livsfarlig!
Vi bodde på The Fleet Street Hotell, i Temple Bar. Veldig sentralt og for så vidt greit nok. Er du heldig får du et rom mot stille bakgård, er du litt mer uheldig (som meg) vender det ut mot containerne der utestedene tømmer glass og flasker etter stengetid. Og når den seansen er over går det et par timer før Dublins renovasjonskorps kommer og tømmer dem. Det kan være en nokså høylytt affære. Den eneste formildende omstendigheten må være at jeg en av nettene hørte en av renovatørene snakke gælisk! Det var jo litt interessant, når man så likevel var våken..!
Dublin har en rekke ting man "må se". Blant annet Guiness- bryggeriet, som vi ikke prioriterte, og statuen av legenden Molly Malone, opphavet til en hymne som av mange beskrives som Dublins nasjonalsang. Statuen av Molly som selger muslinger og blåskjell fra ei kjerre, står i Grafton Street. Under kan du høre sangen i Dubliners versjon.
Vi var også på Writers Museum, et museum til ære for Irlands mange forfattere, deriblant Oscar Wilde, Georg Bernhard Shaw og Samuel Beckett. Museet ligger i en staselig gård i Parnell Square nr. 18, like ved Minneparken (The Garden of Rememberance). Her kan man se voksfigurer av forfatterne, utkast og originalversjoner av verkene de har utgitt, og flere av deres personlige eiendeler. Det finnes også en bokhandel med gaveartikler, og en kafè i bygget. Absolutt verd et besøk dersom man er litt litteratur- og historieinteressert!
For en kafèelsker som meg er ikke Dublin førstevalget. Kafeene finnes, men det er puber som preger byen, og de som elsker publivet, vil også elske Dublin. Størst tetthet av skjenkesteder har nok Temple Bar-distriktet, men de er ellers jevnt fordelt utover hele byen. Restauranter finnes det rikelig av, enten man ønsker tradisjonell irsk mat, asiatisk, vegetarisk eller hva som helst ellers. Vi besøkte bl.a. The Old Mill Restaurant i Temple Bar. Her var det både hyggelig stemning, vennlige servitører og god mat. Kan trygt anbefales!
Noe jeg ikke umiddelbart vil anbefale er de daglige showene med irsk dans og musikk på The Arlington Hotell.. Jeg kjenner flere som har vært kjempefornøyd etter et besøk her, men for min del smakte det litt turistfelle. Musikerne og danserne var kjempeflinke, men maten - som ellers var ok, ble levert etter samlebåndsprinsippet av stressede kelnere som ustanselig spurte om vi ville ha mer å drikke. Det ble masete og ødela mye av stemningen. Gjestene i lokalet var nærmest utelukkende turister, blant annet fra Australia og USA, etter all sannsynlighet irskættede på "tilbakereise. Jeg vil tro at de så det hele i et annet, mer positivt lys.
Da var det noe ganske annet med forestillingen "Riverdance" på The Gaiety Theatre. Stor stemning i en over hundre år gammel teaterbygning, og en fremføring som rett og slett tok pusten fra oss! Riverdance er en konstruert danseform, men baserer seg på irske folkedanser med innslag av bl.a. flamenco og stepping. Tematisk sett handlet det om irenes kamp for overlevelse og frigjøring, om reisen over havet og møtet med det som for mange irer ble det nye hjemlandet; Amerika. Vi var store glis da vi forlot, samtidig som vi ikke helt kunne forstå at det var over allerede. Vi var til og med så heldige at vi fikk med oss premieren! Flaks, og et absolutt høydepunkt for min del.
Shopping er for mange en viktig del av ferien, og litt butikkvandring ble det på oss også. Grafton Street og Henry Street er blant de beste handlegatene i Dublin, og her ligger mange av de store butikkjedene. Jeg er ingen supershopper, men noen småting ble det..
Og bare for å komme i kulturell balanse, måtte jeg siste kvelden innom Dublins Hard Rock Cafè! Her er beviset:)
I tillegg til det mursteinsrøde er det den allestedsnærværende irske folkemusikken, og de nokså smale, tettpakkede sentrumsgatene som sitter igjen i minnet etter å ha forlatt irenes hovedstad. Andre ting å legge merke til var de mange plakatene med antiabortslagord som minner om at dette er et katolsk og ganske så konservativt land, og gateskiltene som demonstrerer hvor ulikt engelsk og gælisk, det opprinnelig irske språket, egentlig er!
 |
| "Plàs Shèain Diolun Theas" heter det altså på gælisk (opprinnelig irsk), og på engelsk blir det "Dillion Place South". Temmelig ulikt med andre ord. All skilting er på begge språkene.
Gælisk tilhører gruppen keltiske språk, og er nært beslektet med skotsk-gælisk, walisisk (det opprinnelige språket i Wales) og bretonsk. Det engelske språket fortrengte irsk som følge av engelskmennenes dominans over øya fra slutten av 1100-tallet, og i større eller mindre grad helt frem til Irlands republikanske parti Sìnn Fein, proklamerte en irsk republikk i 1919. Dette ble etterfulgt av geriljakrig mot britene, og en blodig borgerkrig, før Irland ble republikk under navnet Èire i 1937, og forlot det britiske samveldet (Commonwealth) i 1949. I 1973 ble landet medlem av EU (da EF). Etter at Irland ble selvstendig ble irsk forfremmet til det første offisielle språket i landet, og det vektlegges i skolene, selv om majoriteten av irene har engelsk som førstespråk.
Irland ble kristnet av misjonæren St. Patrick på 500-tallet, og historiene om vikinger som plyndret irske klostre og stjal rikdommene deres, er ikke egnet til å gjøre oss skandinaver spesielt stolte av opphavet. Men ikke alle vikinger ranet og returnerte. Dublin ble i sin tid grunnlagt av norske vikinger, en epoke som er godt dokumentert i det storslåtte museeet Dublinia, som henger fast i den gotiske Christ Church Chatedral. Dublinia byr på både viking- og middelalderhistorie, og er en spennende reise gjennom den irske hovedstadens historie.
 |
I årene 1845-1849 opplevde irene en forferdelig sultkatastrofe, kjent som "The great famine" eller "An Gorta Mòr" (gælisk). Det skyldtes at potetavlingen ble angrepet av pest, og dermed forsvant hovednæringskilden for mange irske familier. Midt i Dublin, langs elva Liffey, finnes et uttrykksfullt kunstverk som skal minne om denne hendelsen som bl.a. gav støtet til irenes betydelige utvandring til Amerika, og førte til at folketallet ble redusert, fra over åtte millioner, til under seks millioner innbyggere. De engelske godseierne viste liten forståelse for de sultende irene, og fortsatte å kreve inn sin del av skatt og avkastning, med katastrofale følger for landets allerede utarmede innbyggere. Dette tragiske kapitlet i irsk historie skal visstnok være noe av grunnlaget for irenes anstrengte forhold til England og alt britisk.
Elva Liffey ser verken spesielt ren eller levende ut, men den er likevel byens hjerte og et orienteringspunkt for sånne som meg, som er utstyrt med noe manglende stedssans.. Her to av mine reisevenninner - Silje og Elisabeth, på en av de mange broene som forbinder bydelene.
 |
| "Pikene på broen"! |
Det sies at man ikke kjenner dagen før solen går ned. Jeg synes heller ikke jeg kjenner en by før jeg har sett den før solen står opp. En tidlig morgentur i Dublins gater er ikke spesielt ulikt en morgentur i Oslo, kanskje med det unntak at det her hersker et totalt fravær av fargerike sportsklær, og et betydelig innslag av dresser og "kontorbekledning". En og annen inntar frokost på pub, og morgentrafikken går i en jevn dur, med sjåføren sittende i det som for oss er passasjersetet. Glemmer man å flytte blikket ser det ut til at byen er full av førerløse biler - livsfarlig!
 |
| En av mange dresskledte på vei til arbeid, en tidlig morgenstund. |
Vi bodde på The Fleet Street Hotell, i Temple Bar. Veldig sentralt og for så vidt greit nok. Er du heldig får du et rom mot stille bakgård, er du litt mer uheldig (som meg) vender det ut mot containerne der utestedene tømmer glass og flasker etter stengetid. Og når den seansen er over går det et par timer før Dublins renovasjonskorps kommer og tømmer dem. Det kan være en nokså høylytt affære. Den eneste formildende omstendigheten må være at jeg en av nettene hørte en av renovatørene snakke gælisk! Det var jo litt interessant, når man så likevel var våken..!
Dublin har en rekke ting man "må se". Blant annet Guiness- bryggeriet, som vi ikke prioriterte, og statuen av legenden Molly Malone, opphavet til en hymne som av mange beskrives som Dublins nasjonalsang. Statuen av Molly som selger muslinger og blåskjell fra ei kjerre, står i Grafton Street. Under kan du høre sangen i Dubliners versjon.
Vi var også på Writers Museum, et museum til ære for Irlands mange forfattere, deriblant Oscar Wilde, Georg Bernhard Shaw og Samuel Beckett. Museet ligger i en staselig gård i Parnell Square nr. 18, like ved Minneparken (The Garden of Rememberance). Her kan man se voksfigurer av forfatterne, utkast og originalversjoner av verkene de har utgitt, og flere av deres personlige eiendeler. Det finnes også en bokhandel med gaveartikler, og en kafè i bygget. Absolutt verd et besøk dersom man er litt litteratur- og historieinteressert!
 |
| Selve museumsbygget er interessant i seg selv! |
 |
| Litt lenger ned i gata, støtte jeg igjen på en av forfatterne - James Joyce, i elegant positur. Joyce er mest kjent for romanen "Ulysses" og novellesamlingen "Dublinere". |
For en kafèelsker som meg er ikke Dublin førstevalget. Kafeene finnes, men det er puber som preger byen, og de som elsker publivet, vil også elske Dublin. Størst tetthet av skjenkesteder har nok Temple Bar-distriktet, men de er ellers jevnt fordelt utover hele byen. Restauranter finnes det rikelig av, enten man ønsker tradisjonell irsk mat, asiatisk, vegetarisk eller hva som helst ellers. Vi besøkte bl.a. The Old Mill Restaurant i Temple Bar. Her var det både hyggelig stemning, vennlige servitører og god mat. Kan trygt anbefales!
 |
| Mette og fornøyd med en rekke bilder av Dublins stoltheter i bakgrunnen. |
 |
| Klare for Dublinnatten! |
Noe jeg ikke umiddelbart vil anbefale er de daglige showene med irsk dans og musikk på The Arlington Hotell.. Jeg kjenner flere som har vært kjempefornøyd etter et besøk her, men for min del smakte det litt turistfelle. Musikerne og danserne var kjempeflinke, men maten - som ellers var ok, ble levert etter samlebåndsprinsippet av stressede kelnere som ustanselig spurte om vi ville ha mer å drikke. Det ble masete og ødela mye av stemningen. Gjestene i lokalet var nærmest utelukkende turister, blant annet fra Australia og USA, etter all sannsynlighet irskættede på "tilbakereise. Jeg vil tro at de så det hele i et annet, mer positivt lys.
 |
| Riverdance på The Gaiety Theatre (fotokilde:destinationdublin.com) |
Da var det noe ganske annet med forestillingen "Riverdance" på The Gaiety Theatre. Stor stemning i en over hundre år gammel teaterbygning, og en fremføring som rett og slett tok pusten fra oss! Riverdance er en konstruert danseform, men baserer seg på irske folkedanser med innslag av bl.a. flamenco og stepping. Tematisk sett handlet det om irenes kamp for overlevelse og frigjøring, om reisen over havet og møtet med det som for mange irer ble det nye hjemlandet; Amerika. Vi var store glis da vi forlot, samtidig som vi ikke helt kunne forstå at det var over allerede. Vi var til og med så heldige at vi fikk med oss premieren! Flaks, og et absolutt høydepunkt for min del.
Shopping er for mange en viktig del av ferien, og litt butikkvandring ble det på oss også. Grafton Street og Henry Street er blant de beste handlegatene i Dublin, og her ligger mange av de store butikkjedene. Jeg er ingen supershopper, men noen småting ble det..
 |
| Min "fangst" fra Dublin: Kjole og parfyme fra Zara, og glitrende sko fra Sugarbabe på Henry Street. |
Kommentarer
Legg inn en kommentar