Hulda Garborg - frem for det norske!

 

 

 200-årsjubileet for den norske grunnloven av 17. mai 1814, bringer mang en fremstående mann frem i lyset. Grunnlovens far, Christian Magnus Falsen, Henrik Wergeland og Bjørnstjerne Bjørnson er bare noen av disse. I prosessen som fulgte etter at siste punktum var satt på Eidsvold var det imidlertid også mange viktige kvinner. Hulda Garborg, eller egentlig Karen Hulda, født Bergersen, var en av dem som bygde den nye, selvstendige nasjonen Norge. I dag er hun kanskje mest kjent for å ha konstruert den norske bunaden, men det var bare ett av hennes mange jern i ilden.




Fjorten år før Hulda ble født ble det kjente nasjonalromantiske maleriet "Brudeferd i Hardanger" malt av Hans Gude og Adolph Tidemand. Det satte an tonen for den tidsånden også Hulda skulle arbeide i.



 

Hulda så dagens lys på storgården Søre Såstad på Stange i Hedemark  i 1862, da nasjonen Norge allerede var i sitt 57. år. Faren var overrettssakførar Christian Frederik Bergersen (1829–73) og moren Marie Petrine Olsen (1835–88). Familien var velstående, men det gikk nedover da faren ble dømt for bedrageri. Han var i tillegg drikkfeldig og utro, og fikk barn med èn, kanskje to tjenestejenter.  Da Hulda var ett år gammel ble foreldrene skilt og lille Hulda flyttet på hybel med moren og sine to søstre. Moren forsøkte å livnære seg som sydame, men det var ikke så lett å få endene til å møtes. De to eldre søstrene Sophie og Martha måtte etter hvert flytte til sin far i Kristiania, og Hulda ble det eneste skilsmissebarnet på Hamar.

Gården Såstad på Stange. Det var her storgårdsdatteren Karen Hulda Bergersen ble født.

Da Hulda ble født blomstret nasjonalromantikken. Ideen om at hvert folk hadde en særegen folkesjel appellerte i kjølvannet av grunnlovsdannelsen , og resulterte i dyrking av alt som ble oppfattet som typisk norsk: Norsk natur med fjell og fjorder, norske bønder, folkedrakter, folkemusikk, sagn,  eventyr, feleslåtter og rosemaling.  Bjørnstjerne Bjørnsons tekst "Ja vi elsker dette landet" var allerede tre år gammel, og Richard Nordraak  hadde kanskje begynt å fundere på melodien som var ferdig i løpet av Huldas første leveår.





 

Bjørnstjerne Bjørnson (maleri av Peder Severin Krøyer, 1901).  Han skulle siden bli Huldas store helt i kampen for det norske.
( fotokilde: Nationaltheatret)

Hulda vokste opp i trange kår, men den lille familien hadde gode, velstående venner som holdt dem flytende og hindret dem i å havne på fattigkassa. Moren måtte kjempe for å få faren til å betale bidrag, men vant frem til slutt og kunne betale skolepenger for Hulda.


Sammen med sin mor fikk Hulda også kjennskap til den gryende folkehøgskolebevegelsen. Skolene var basert på ideene til Nikolai F.S. Grundtvik om å se hele mennesket og være et alternativ til latinskolens pugg.  Den aller første i landet, Sagatun, ble etablert ved  Hamar av Herman Anker og Olaus Arvesen i 1864.  Moren, Marie, ble leid inn for å hjelpe til med store fester og sy fine ballkjoler til fru Anker, og Hulda fikk være med.  Elevene hadde på seg folkedrakter ved festlige tilstelninger på skolen,  og her fikk Hulda se en kvinne i Hardangerdrakt for aller første gang. Det var det fineste hun hadde sett! Hulda ville også ha, og moren sydde en folkedraktinspirert kjole til henne. Et frø var sådd...



Huldas interesse for folkedrakter ble trolig vakt allerede i barndommen. Dette nasjonalromantiske bildet av Adolph Tidemand "Brudepyntning paa stabbueret" fra 1850-tallet, viser folkedrakter fra Hardanger. (fotokilde: Norske Folkelivsbilleder).

Litt senere fikk Hulda begynne på den nyoppstartede Gløersens Pikeskole i byen. Skolen var svært moderne  i sin pedagogikk. Den stod for en frilynt kristendom, og i tråd med tidsånden var den også opptatt av det nasjonale og skandinaviske. Her fikk Hulda utløp for mange av sine interesser for bl.a. skuespill og tegning, og hun fikk sitt første møte med Ivar Aasens ferske landsmål (nå nynorsk), som bygde på dialektene i norske bygder.

I 1876 avla Karen Hulda Bergersen middelskoleeksamen ved Vaterland skole i Stenersgata 15 i Kristiania.
(fotokilde: digitalmuseum.no)

 

Omkring 1875 forlot hun og moren Hamar med retning Kristiania og bydelen Fredensborg, og litt  senere Rosenborg. Hulda bestod opptaksprøven til betalingsklassen på Vaterland Skole med glans og tok middelskoleeksamen her, samme år som hun ble konfirmert i Vestre Aker kirke, og kunne tre inn i de voksnes rekker. Hun trivdes ikke så godt sammen med sin mor, som slet med humørsvingninger og bitterhet, og hadde lengtet etter å bli voksen og selvstendig. Nå var hun der. Nesten i alle fall. Hun begynte å lese hos skuespiller Andreas Isachsen som spilte ved Christiania Teater, men de store teaterrollene lot vente på seg, så hun måtte finne på noe annet. 17 år gammel ble hun butikkjomfru i manufakturforretningen til Brødrene Dobloug i Storgata. Her ble hun, gjennom arbeidsgiveren og Venstre-mannen Mikkel Dobloug,  innlemmet i Kristiania Arbeidersamfund, noe som skulle få stor betydning for hennes videre liv og utvikling.

Teaterdrømmen måtte vike til fordel for mange år som butikkjomfru hos Dobloug Manufaktur (fotokilde: Oslotype.com)

Bjørnstjerne Bjørnson, som satt i styret for Arbeidersamfundet, var radikal og kjempet hardt for et norsk flagg uten det svenske unionsmerket. Dobloug  manufaktur var en av de få som solgte rene, norske flagg, og Hulda lot seg rive med av den radikale ånden som rådet i omgivelsene. Bjørnson ble den store helten, og gjennom Arbeidersamfundet kom hun dessuten hun inn i en krets unge kvinner som blant annet leste avisen Fedraheimen, der var en viss Arne Gaborg redaktør...

Arne Garborg fotografert med studenterlue. (fotokilde: forfatternet.no)

Arne Garborg, opprinnelig odelsgutt fra Time på Jæren, kjempet for folkesuverenitet, fritenkeri og bygdekultur, og han skrev på landsmål. I 1883 gav han ut sin naturalistiske gjennombruddsroman "Bondestudentar" der vi følger bondegutten Daniel Brauts møte med byen og følelsen av rotløshet i hovedstaden Christiania. Hulda møtte han så vidt i 1885, et år  Hulda for øvrig følte seg ille til mote. Hun var engasjert i tidens politiske spørsmål, men følte ellers at livet stod i stampe, og alt gikk i ring. Hun måtte hjelpe moren sin økonomisk og ble derfor gående i jobben hos Dobloug, mens alle drømmene, bl.a om teatret, forble nettopp det; drømmer. Hun følte også kravet om å finne en mann og gifte seg.

Året etter, i 1886, mottok hun imidlertid et brev fra Paris, signert Arne Garborg. Han  var i gang med forberedelsene til sin nye roman "Mannfolk", og mente Hulda var den rette til å fortelle ham om hvordan kvinner innen handel og kontor, og sydamer, "bærer seg ad", i alle livets forhold. Hulda ble kanskje litt beæret over oppdraget, for noen få dager etterpå var svaret hennes underveis til Garborg.




Hardnakkede rykter om at Arne Garborg var forlovet med Kitty Kielland, gikk inn på Hulda. (fotokilde: artsmia.org)

Hulda var, som Arne, radikal. Hun var nihilist - en som avviste samfunnets normer, tilhenger av landsmål,  og politisk sett rød. Hun kastet sågar korsettet! De to vanket sammen i 1887. Bevarte brev avslører at han blant annet bad henne på konsert, mens hun bad ham på middag og frokost. De ranglet også sammen i Kristiania. Det gikk lenge rykter om at Arne Garborg var forlovet med malerinnen Kitty Kielland, søsteren til forfatteren Alexander Kielland. Kitty var en venninne av ham fra Paris-tiden, og økonomisk sett et godt parti, men Garborg  benektet forbindelsen. Ryktene gikk likevel inn på Hulda, og det ble ikke bedre av at  han offentlig snakket varmt om fri kjærlighet, noe som førte til at de konservative avisene omtalte ham som "smusspredikant" og "djevel". Hulda gikk rundt og smilte falskt og hadde det vondt.

På tross av dette fortsatte de å møtes, og Hulda ble gravid. Hva nå? Kitty Kielland, av alle, kom det ubemidlede  paret til unnsetning og lånte dem 1500 kroner til vielsen. De kalte henne etter dette bare "det gode mennesket". Etter vielsen, som skjedde borgerlig,  flyttet de til ei hytte i Kolbotn ved Savalen i Nord-Østerdalen, og i 1888 kom sønnen Arne Olaus Fjørtoft Garborg til verden.

Hulda og Arne Garborg hos fotograf August Haraldson i Christinaia. Etter bryllupet la de byen bak seg.

Ekteskapet med Arne var ikke helt enkelt. Han var en tenker og kunne være stum lange tider av gangen, noe som kunne gjøre Hulda desperat og vekke en vond ulykkes- og ensomhetsfølelse fra barndommen til live. Hun gråt og han kom i ubalanse. I lange uker måtte de være skilt fra hverandre fordi han måtte jobbe i Kristiania, og dette gjorde det ikke lettere. Hun visste at han da tilbrakte tid med Kitty Kielland, og selv om det ikke var noe mellom de to, syntes Hulda det var vanskelig.

Hulda Garborg og sønnen Arne Olaus (fotokilde:ableksikon.no)

Tross tunge tider, klarte Hulda etter hvert å utrette mye i nasjonens tjeneste. Ekteparet tilbrakte en vinter i Tyskland, fordi det var så kaldt i Østerdalen, og da kom de i kontakt med en avantgarde teatergruppe som inspirerte dem til å starte et privatteater. I 1911 la de ut på veien med "Det Norske Spellaget" som skulle danne grunnlag for Det norske teatret, et nynorskteater midt i Tigerstaden. I teatrets statutter står det at formålet er "å syne fram skodespel på norskt mål i bygd og by". Det gikk ikke upåaktet hen, der midt i riksmålsbastionen. Da teatret satte opp "Jeppe paa bjerget", på landsmål, holdt riksmålsgymnasiastene en voldsom pipekonsert. Det endte i regulære slagsmål og politiarrestasjoner. Men teatret overlevde, og lever fortsatt i beste velgående!



Biografi av Arnhild Skre.
 

Selv om Hulda var både forfatter, dramatiker, teaterdame og politisk aktiv (første kvinnelige formannskapsmedlem i Asker), blir hun i dag ofte sterkest assosiert med norske folkedrakter. I tråd med sitt norskengasjement drev hun med folkedans og startet på slutten av 1800 en leikarring i Kristiania. Hun oppfordret de som danset sammen med henne til å finne frem folkedrakter fra sitt område, og bruke dem i dansen. Arnhild Skre, forfatteren av biografien "Hulda Garborg, nasjonal strateg", forteller i et radiointervju at det på den tiden,  i stor grad,  var slik at alle kledde seg i Hardangerbunad, eller en forenklet utgave av denne. Det var denne som ble regnet som "nasjonaldrakt". Hulda fikk lokale draktskikker frem fra sine gjemmer, og la dermed grunnlaget for den bunad- og folkedraktrikdommen vi har i dag. 

 

Selv brukte Hulda sin egen versjon av festdrakten fra Gol i Hallingdal. Hun reformerte lokale draktskikker ved å fjerne utenlandsk pynt og fjas, og bruke kun norske materialer. Ikke alle var enige i disse forandringene. Klara Semb danset i Huldas leikarring og var også skuespiller i Det Norske Spellaget. Hun videreførte Huldas drakt- og dansearbeid, men fulgte en annen linje. Hun var opptatt av at draktene skulle beholdes slik de var til punkt og prikke, og ikke moderniseres, slik Hulda hadde gjort.

 

Klara Semb, som ung, i en østerdalsbunad.

 

Det var likevel Hulda som var pioneren. På flere viktige områder la hun grunnlaget for mye av det vi i dag regner som "norsk kultur" og "typisk norsk". For den betydelige innsatsen fikk hun i 1932 ridderkorset av 1. klasse av St. Olavs Orden.

 

Huda Garborg ble to år senere gravlagt ved siden av ektemannen på Knudaheio på Jæren.

 

 

Ekteparet Garborg har sitt gravsted på Knudaheio på Jæren, som var deres sommersted. (fotokilde: Jærmuseet.no)

 

 

 

Kilder: bl.andre: snl.no, "Hulda Garborg, nasjonal strateg" av Arnhild Skre, "Norges bunader og samiske folkedrakter" av Heidi Fossnes og "Norges Teaterhistorie"av Lise Lyche.