VALG 2015

Som 2. kandidat til fylkestinget for Miljøpartiet De Grønne Nordland, har jeg skrevet en del leserinnlegg den siste tiden. De spenner over tema som grønn næringsutvikling, olje, havbruk, helse, dyrevern, flyktninge- og asylpolitikk, forbruk, samferdsel og byutvikling. Samtlige kan du lese her:

Krisen i petrobransjen fremskynder det grønne skiftet

Merethe Steine og Bent Bakkan (foto: Ove Aalo)

Publisert i Lofotposten HER 
og i Vesterålen online (vol.no) HER

Finansminister Siv Jensen fra Frp refererte nylig til tall som viser at leverandørindustrien i Nordland gjør det godt, har økt med 10%, og brukte dette som et argument for oljeutvinning i nord. Tirsdag denne uka kom beskjeden om at bedriften Wasco på Mo i Rana, er rammet av krisen i oljenæringa og har sagt opp sine 200 ansatte. Bedriften startet opp i fjor med produksjon av rør til oljeindustrien.

Dette er en del av en generell trend: Tirsdag 1. september meldte også Dagens Næringsliv at Aker Solutions rammes hardt av oljesmellen, og mister 500 ansatte. Det er også varslet en videre nedbemanning, som en tilpasning til «et vedvarende lavt aktivitetsnivå».

Frp synes likevel å mene at uansett hva spørsmålet er, er svaret mer oljeboring. Hadsels Frp-ordfører, Kjell-Børge Freiberg, dro frem oljeboring som svaret da debatten handlet om kultur og bibliotek, på NRKs valgsending fra Bodø forrige uke. Og etter en dokumentar på NRK tirsdag, der det går frem at Ballangen er den kommunen i landet med prosentvis flest uføretrygdede og arbeidsledige, satte finansminister Jensen frem påstanden om at utvinning av petroleum i de sårbare nordområdene er løsningen på de alvorlige utfordringene kommuner som Ballangen har. Dette fremstår respektløst overfor en kommune som sliter. Det demonstrerer at finansministeren ikke har tatt krisen i oljenæringen innover seg, og at hun er lite villig til å se andre løsninger.

Vi beveger oss inn i en tid som krever at vi har evne og vilje til omstilling. Miljøpartiet De Grønne har tatt innover seg at det grønne skiftet ikke skjer av seg selv, men at vi, på samme måte som vi la planer for hvordan vi skulle bli en oljenasjon, nå må legge planer for den nye, grønne næringsutviklinga.

Miljøpartiet De Grønne ønsker en tiltakspakke mot oljeledighet. Det må legges til rette for grønne arbeidsplasser gjennom skattekutt til gründere og småbedrifter, mer risikokapital, og storstilt investering i forskning og innovasjon. Satsingen skal finansieres bl.a. gjennom å fjerne subsidiene til oljeindustrien og bruke dem for å utvikle et nytt grønt næringsliv.

Den kompetansen vi har utviklet som oljenasjon, kan og må brukes på nye måter. De Grønne vil gjøre flytende havvind til et nytt norsk industrieventyr, og opprette Bionova som kan bli en motor for utvikling av næringsvirksomhet basert på fornybare ressurser, på samme måte som Enova er det innen energi.

Et Bionova vil bidra til å skape nye grønne arbeidsplasser i naturbaserte næringer, særlig langs kysten og i Nord-Norge.

I Nordland har vi rike naturressurser som vil bety mye for fremtidens næringsliv. Vi er blant annet det største havbruksfylket i landet, og Miljøpartiet De Grønne Nordland, vil også gjøre det til det beste gjennom å gå over til lukkede og senere landbaserte anlegg, bedre dyrevelferden og produsere fisk av ypperste kvalitet, som også kvalifiserer til Debio-sertifisering.


Miljøpartiet De Grønne Nordland vil også:

•at Nordland fylkeskommune skal investere i solenergi, jord- og bergvarme, sjø- og vindkraft.
•legge til rette for produksjon, videreforedling og salg av lokaldyrket mat og økologiske produkter, og stimulerer til utvikling av andelslandsbruk.
•at fylket og kommunene sørger for tilrettelegging for lokale arbeidsplasser. Nordland har et uutnyttet potensiale for økoturisme og gårdsturisme, noe som kan skape arbeidsplasser og være med på å synliggjøre de unike naturverdiene i fylket.
•styrke de regionale næringshagene som kan tilby nettverk, opplæring, rådgivning og gi støtte til lokale gründere og bedrifter under etablering.
•investere i lokal forskning og utvikling og arbeide for økte investeringer i kunnskapsbasert industri.
•prioritere satsing på miljøteknologi, fornybar energi, energieffektivisering og andre grønne løsninger ha en etisk profil ved tildelinger av konsesjoner til næringslivet.
•utvikle næringsklynger innen bærekraftig havbruk, mineralforedling, reiseliv, romteknologi og fiskeforedling.
Miljøpartiet De Grønne vil også øke kollektivsatsningen. I Nordland er dette høyst aktuelt:
I dag kommer 35% av eksporten fra Nord-Norge, som bare har 8% av befolkningen. Sjømateksporten fra Nord-Norge har økt med 217% på ti år, og 90% av dagligvareforsyningen til Nord-Norge kommer med Artic Rail Express til Narvik. I dag lener vi oss på det svenske jernbanenettet, men kapasiteten er sprengt, og Norge må bidra. Miljøpartiet De Grønne Nordland vil derfor, som et ledd i det grønne skiftet, elektrifisere Nordlandsbanen, og forlenge jernbanen fra Fauske, via Narvik til Tromsø.

Det er på tide å komme oljeledigheten i forkjøpet, og utvikle et nytt, grønt Nordland, til beste for klimaet, og fylkets innbyggere.



 Tenk nytt - Stem grønt!

Merethe Steine (2. kandidat) og Bent Bakkan (1. kandidat) til fylkestinget for Miljøpartiet De Grønne Nordland.
  

Tvert imot, Siv!

Publisert i Bladet Vesterålen (blv.no) HER 
og i Lofotposten HER 

Maten er for dyr, olja skal hentes opp til siste dråpe, og kommunene skal si nei til syriske flyktninger. Dette er ferske uttalselser fra Frp, og noen av dem støttes også av andre partier. Ikke av Miljøpartiet De Grønne.

I Nordland fylke slipper vi ut mange ganger mer Co2 enn kloden tåler. Målt per person er vi faktisk på toppen av statistikken. Generelt sett må norske klimagassutslipp kuttes med minst 60 prosent de neste 15 årene hvis Norge skal gjøre en rimelig innsats for å hindre katastrofale klimaendringer. Det betyr at olja må ligge der den er.
Oljeboring i Lofoten, Vesterålen og Senja er dessuten å spille rulett med våre viktigste ressurser i nord; natur og fisk. På 10 år har sjømateksporten fra Nord-Norge økt med 217%.
 Denne tradisjonelle næringen, sammen med investeringer i kunnskap, miljøteknologi, grønn innovasjon, bærekraftig produksjon og handel, er det som skal skape flere arbeidsplasser i nord i fremtida. Ikke olje.

Verden står overfor den største flyktningekatastrofen etter 2. verdenskrig. Mennesker fra Syria og andre land setter livet til i forsøket på å komme seg vekk fra terror, krig og ulevelige kår. I Vågan sier, ifølge Lofotposten, et flertall ja til å bosette syriske flyktninger. I Vestvågøy er flertallet imot. I Narvik, min hjemby, har en stedlig politiker uttalt at hvis vi først sier ja til noen, så kan det plutselig komme mange, mange fler. Det høres i utgangspunktet logisk ut, og noe av den samme retorikken ble – uten sammenligning forøvrig – brukt til å hindre jødene adgang til Norge, da grunnloven ble skrevet. Frykten var at jødene skulle strømme inn i store horder, motsette seg integrering, og bemektige seg sølvet i gruvene på Kongsberg. Da jødeforkjemper Henrik Wergeland til slutt fikk gjennomslag for å oppheve jødeparagrafen (det skjedde i 1851, etter hans død), skjedde ingen av delene. Ved krigsutbruddet i 1940 var det bare 1800 jøder i Norge, inkludert 400 flyktninger fra Tyskland. Etter krigen var det, som vi vet, langt færre igjen.


Det som er relevant her, er argumentasjonen Wergeland brukte. Han mente det stred mot kristenløftet å stenge grensene for de som lider. Nå er det ikke så mange igjen i Norge som virkelig har kristendommen som rettesnor, men FN`s menneskerettighetserklæring støtter vi oss normalt til, og den kan fortelle ett og annet om det samme. Dessuten er flyktninger en ressurs. Norge trenger flere hender.
Miljøpartiet De Grønne har jobbet for at Norge skulle ta imot minst 10 000 flyktninger fra Syria i løpet av 2015 og 2016, og vi var det første partiet til å uttale dette som mål på en pressekonferanse i juni 2014. Samtidig går vi inn for at introduksjonsprogrammene skal styrkes, og at god integrasjon i kommunene, skal belønnes økonomisk.

Ifølge Statistisk Sentralbyrå bruker nordmenn i gjennomsnitt 12% av inntektene på mat i dag. Til sammenligning brukte vi 40% i 1956, altså før vi ble oljesjeiker.
For det er det vi egentlig er. Rike og forvente. Svært mange av oss bruker tusenvis av kroner i måneden på biler, hus, interiør, dingser og reiser, og sitter likevel igjen med en litt ekkel fornemmelse av at noen har gjemt unna en pose potetgull. Det er kanskje sånn det er å være rik?

Solidaritet med mennesker, natur og fremtidige generasjoner er sentralt i Miljøpartiet De Grønnes ideologi. Så Siv: Hver dråpe skal ligge, maten er ikke for dyr, og kommunene bør si ja til flyktninger fra Syria!

Tenk nytt – stem grønt!
Merethe Steine, 2. kandidat til fylkestinget for Miljøpartiet De Grønne, Nordland

Miljøpartiet De Grønne tar dyrevelferd på alvor! 

Publisert i vol.no (Vesterålen online), Fremover og Lofotposten HER
 
Dyrebeskyttelsen meldte denne sommeren, som så mange år før, om sprengt kapasitet på sine hjelpesentre. Dyrene lider fordi menneskene som eier dem må på ferie og vil bli kvitt kjæledyret sitt. Pusekatten eller, det har vi også sett eksempler på; hunden, er ikke lenger så kjær, når syden lokker med evig sol og billige parasolldrinker. Vi orker ikke betale for et opphold på dyrepensjonat, eller ordne noe til å passe den firbente, så da blir kjæledyret heller plassert i ei veigrøft for å dø, forsøkt druknet eller på annen måte overlatt til seg selv.

Kanskje kan vi skaffe ny katt til høsten?

«Katter klarer seg», heter det gjerne. Det er ikke sant. Dyr som har blitt vant til menneskelig pleie og kontakt, klarer seg ikke selv. Kanskje en stund, deretter blir de sultne, syke og/eller fryser ihjel om vinteren. Det er vi mennesker som har domestisert husdyrene og kjæledyrene våre. Altså temmet dem, gjort dem vant til, og avhengige av, mennesker. Vi har tatt dem til oss for å ha jevn tilgang på mat, skinn til klær og sko, kos, hygge og underholdning. De tjener oss. Dette gir oss også et ansvar. Et ansvar for å behandle dem verdig mens de er i vår varetekt.En katt kan leve til den er 20 år eller mer. Den blir tidlig kjønnsmoden, kan få barn hele året, hele livet, og en hankatt har ett eneste mål for øyet; å komme til der han kan. Spre genene sine. Siden det ikke finnes nok gode hjem til den uhorvelige mengden kattunger ukastrerte/usteriliserte katter kan produsere, er det viktig at katteeiere tar ansvar for å sterilisere eller kastrere sin katt.

Flere steder i landet har Dyrebeskyttelsen hjelpesentre for katter og andre kjæledyr, men langt fra alle steder. Disse kan uansett bare ta seg av en brøkdel av alle som lider.
Kjæledyrene er de som står oss nærmest, fordi de lever sammen med oss, men gjennom å spise kjøtt og fisk, gå i klær og sko laget av skinn, bruke ull og strikke, spise egg, melkeprodukter og gelatin, er vi indirekte i kontakt med dyr døgnet rundt. I tidligere tider levde produksjonsdyrene tett på oss. Nå er de avskjermet fra oss, og vi fra dem. Vi ser dem ikke. Det er det de som taper på. Kanskje er det som Paul McCartney sa at «dersom slakteriene hadde hatt glassvegger, hadde vi alle vært vegetarianere»? Jeg tror i alle fall flere hadde vært det, eller at flere i det minste hadde stilt krav til produsentene og redusert forbruket av kjøtt (det er faktisk også et av de aller viktigste klimatiltakene du kan gjøre!)

Oppdrettsfisk i trange merder, plaget av lus og infeksjonssykdommer, burhøns som lever hele livet på hønsenetting med plass tilsvarende et A4-ark, redde dyr som stues sammen i trange slaktebiler og fraktes over store avstander for avliving, og pelsdyr i trange nettingbur uten mulighet til utløp for naturlig adferd, kun for at vi mennesker skal få et luksusprodukt vi egentlig ikke trenger. Mange land i Europa har forbudt pelsdyroppdrett fullstendig. Norge har enda ikke kommet så langt. Miljøpartiet De Grønne vil dit.

Miljøpartiet De Grønne har som utgangspunkt at mennesket ikke står hevet over naturen, men er en del av naturen. Vi mener dyr har egenverdi utover den nytten den har for oss mennesker, og det er et faktum at de som oss har evne til å føle smerte. Dette er det viktig å ta hensyn til i matvareproduksjonen. Det må stilles strenge etiske krav til dyrehold, og Miljøpartiet De Grønne ønsker derfor at kravene som i dag settes til økologisk produsert kjøtt, fisk, melk og egg, skal gjelde for hele landbruket.

Miljøpartiet De Grønne Nordland vil blant annet:
-opprette et permanent Dyrepoliti (vi har nå en forsøksordning)
-forby oppdrett av pelsdyr, og forby all import av pels. Blir ikke et forbud mot oppdrett innført straks, vil vi at statsstøtten til pelsdyrnæringen skal avvikles umiddelbart.
-ha økt kontroll og strengere regler mot ulovlig jakt på vilt, og spesielt rovdyr i fylket.-oppfordre hunde- og katteeiere til ID-merking av dyrene sine, og stimulere til kastrering/sterilisering av katter som ferdes fritt utendørs.
-etablere hjelpesentre for mishandlede og hjemløse dyr i de største kommunene. Det offentlige må i større grad enn i dag bidra med økonomisk støtte til slike sentre.
-at burdrift av høns avvikles og at forholdene innen løsdrift reguleres etter strengere krav til dyrevelferd.
-endre slakteristrukturen slik at dyretransporter blir kortere, og høyst fire timer lange. Bruk av mobile slakterier og gårdsslakterier er en del av løsningen.
- sikre bedre dyrevelferd hos oppdrettsfisk, blant annet ved å innføre lavere maksimumsgrense for fisk i en mær.
-at produksjonsstøtte og lånebetingelser til landbruket i større grad skal stimulere til investeringer i god dyrevelferd.

En stemme til Miljøpartiet De Grønne, er også en stemme for god dyrevelferd!

Tenk nytt- stem grønt!

 En grønnere by, er en hyggeligere by!

 Publisert i Fremover,  Avisa Nordland, i Rana Blad HER, i  Lofotposten  HER

Tungtafikk som dundrer forbi og spyr ut eksos. Tomgangskjøring og kødannelse i rushtiden, hver morgen når du skal på jobb, og hver ettermiddag når du er utålmodig etter å komme deg hjem. Dårlig fremkommelighet for syklister og gående. Få eller ingen gode sykkelstier. Asfalt og eksos. Grått i grått med kun små rabatter av grønt innimellom. Store kjøpesentre plassert i utkanten, slik at du må bruke bil for å komme deg dit, for å handle møbler, klær og dagligvarer, som f.eks grønnsaker og frukt som er fraktet hit i store, forurensende trailere, fra drivhus i Spania. Ny kø. Mer venting. Mer eksos, og flere tidstyver. Helg. Endelig! Folk strømmer ut av byen (mer bilkjøring), ut i det grønne, til hytta eller campingvogna for å høre fuglekvitter, søke stillhet, ro og føle seg i pakt med naturen.

Byen er for mange et nødvendig onde man tilbringer ukene i, i påvente av at man i helga kan flykte ut av den. Til naturen. Til det grønne. Slik har jeg bl.a. opplevd virkeligheten i min hjemby Narvik. Byen med storslåtte omgivelser, men også med E6 tvers igjennom sentrum, og med flest antall hytter per innbygger. En by trenger ikke å være et sted man flykter fra. Den kan være et sted å leve i.

En grønnere by er en by som i større grad er laget for syklister og gående. Der tungtrafikken er flyttet over på bane og sjø, og kollektivtrafikken er miljøvennlig, og så godt fungerende at privatbilismen går ned av seg selv. Og skulle du ha behov for bil er det bygd ut så mange hurtigladepunkter at det går smertefritt (og utslippsfritt!). En grønnere by er organisert slik at det går fort å bevege seg mellom jobb, barnehage, skole, butikker og fritidstilbud fordi alt finnes i umiddelbar nærhet; i gang- og/eller sykkelavstand. En grønnere by er en by med rom for grønne lunger, og tilrettelegging for dyrking av mat (tenk kolonihager og tidligere «skolehager»). En grønnere by er en mer kompakt by, en by du kan strene rundt i og ha alt helt i nærheten. Også natur. Slik at du slipper å lengte hele uka for å komme deg vekk, og ut i det grønne.

En grønnere by har trær, blomster, gode møteplasser og fuglekvitter. Hele uka. En grønnere by er selvsagt også en mer klimavennlig by, som bidrar til å bevare kloden, mest mulig slik vi kjenner den. Det er jo, formodentlig, slik vi liker den.
Det høres kanskje ut som en illusjon? Det er ikke det. Den grønne byen er bare noen viktige beslutninger unna, og Miljøpartiet De Grønne er det partiet som iverer etter å bygge den.


Vi vil blant annet:
*Håndheve forbudet mot nye bilbaserte kjøpesentre, og stimulere kommunene til å føre en plan- og næringspolitikk som medfører at dagligvarehandelen og ofte brukte servicetilbud blir tilgjengelig i kort avstand fra der folk bor.
*Umiddelbart starte prosjektering av jernbane for høy fart fra Fauske, via Narvik, til Tromsø
*Prioritere myke trafikkanter i byer og tettbygde strøk ved å satse sterkt på utbygging av sammenhengende gang- og sykkelveier, som holdes åpen for ferdsel hele året.
*Beholde insentivene til å kjøpe helektriske biler frem til minst 2020, og raskt få på plass flere hurtigladepunkter.
*Tilrettelegge for mer bruk av elsykkel som et effektivt og miljøvennlig transportmiddel.
*Stimulere kommunene til å gjøre bysentrum bilfritt, og styrke belønningsordningene for kollektivtransport i byene.
*Sørge for at nybygg i byene er energi- og arealeffektive og bidrar til naturmangfoldet, f.eks med grønne tak og fasader.
Den grønne byen er fremtidens by. Vi tar deg dit.

 Tenkt nytt- stem grønt!

Merethe Steine, 2. kandidat til fylkestinget for Miljøpartiet De Grønne, Nordland

Å fare vel (velferd) er ingen selvfølge 

Publisert i Fremover og Lofotposten

Merethe Steine og Bror Martin Hanssen

I riktig gamle dager var det den katolske kirke som drev hospitaler og opplæring i Norge. De tok ansvar for folks sjeler og kropper, og lot seg stort seg nøye med belønning ovenfra. Så kom Luther og reformasjonen. Hospitaler og klosterskoler var en saga blott, og det oppstod et opplærings- og omsorgsvakuum som måtte fylles av andre krefter. I dette vakuumet spiret, smått om sen, det frøet som vi i dag kan beskue som ”velferdssamfunnet”.

Og det har vi lenge tatt som en selvfølge. Det er det ikke.

Velferdssamfunnet, i den forfatning vi har lært å kjenne det, er et resultat av en
villet, politisk utvikling som har sprunget ut av ønsket om å ta vare på befolkningens grunnleggende behov. For opplæring. Og for helsehjelp.

Den siste tiden har spesielt helse vært i fokus, fordi vi føler at det glipper. Fordi vi føler at vi er i ferd med å miste noe av det vi ser som en grunnleggende rettighet, og en av de viktigste verdiene ved samfunnet vårt; vissheten om at hjelpen er der, for alle, når ulykken er ute. Når det smeller. Når et blodkar brister. Når hjertet stanser. Når det haster.

På facebook har mange byttet ut profilbildet med en tegnet bloddråpe med et plaster, ledsaget av skriften «Blør vi saktere?» Denne enkle, men illustrerende tegningen, ledsaget av et retorisk spørsmål, har blitt fanen som fronter en storstilt, tverrpolitisk kamp mot det som truer sikkerheten vår. Svaret gir seg selv; nei, nordlendinger er store i kjeften, og kan nok virke tøffe, men vi blør ihjel like fort som alle andre. Planlagte operasjoner er de fleste villige til å ta, nær sagt hvor som helst, men forslagene om å stenge akuttmottak og akuttkirurgiske enheter ved enkelte småsykehus, deriblant i Narvik, skremmer folk og vekker engasjement, fordi det handler om det vi ikke kan planlegge.

I vinter har vi sett at været kan være vrangt. Klimaforskere forteller oss at det vil bli verre, og alt peker mot at det kan bli prekært, ja, at vi kan dø, dersom nærmeste akuttmottak og nærmeste kirurg er for langt unna.

Livet er en berg- og dalbane, men å bo i distriktene skal ikke være som å kjøre berg- og dalbane på et lurvete tivoli, der operatøren er halvfull, og teknikeren langt unna, og der du etter endt ferd får øye på et skilt der det, med små bokstaver står; «kjøres på eget ansvar». Vi vil vite at noen passer på. At vi kan fare vel. Også når ulykken er ute.

Jeg tviler ikke på Bent Høies gode hensikter i denne saken, men gode hensikter alene har aldri reddet noe liv. Jeg tror ikke helt at han klarer å sette seg inn i, selv ikke nå, etter den imponerende mobiliseringen foran stortinget, hvordan situasjonen kan være i nord på vinteren, når det blåser opp til storm med orkan i kastene, veiene er som en skøytebane og alt går i hvitt. Da nytter det ikke at det står en spesialutdannet akuttkirurg med blodferskt vitnemål, mange mil unna. Vi vil kanskje ikke nå frem, før det går i svart. Da er vi bedre tjent med de dyktige og svært erfarne kirurgene, legene og pleierne vi allerede har her. Helt i nærheten.

Velferd er trygghet.
For å lykkes i å bevare denne tryggheten, kreves det at vi stadig kjemper for å skyve utviklingen i riktig retning. Det er nemlig ingen naturlov som tilsier at de rettighetene vi har i dag, også vil være rettigheter i fremtiden. Derfor er det fantastisk å se at fagfolk, politikere, ildsjeler, kulturfolk og byens innbyggere, står sammen i en så viktig sak.

Miljøpartiet De Grønne er parti uten klar tilknytning til høyre eller venstre, men har programfestet at vi vil verne om, og bygge videre på, det velferdssamfunnet generasjoner før oss har bygd opp. Miljøpartiet De Grønne i Nordland vil at helsetjenester skal være likt tilgjengelig for alle, og ønsker derfor å kjempe, sammen med andre gode krefter, mot nedleggelse av livsviktige tilbud ved Narvik Sykehus, og småsykehusene i fylket!

Merethe Steine, Miljøpartiet De
Grønnes 2. kandidat i Nordland, og
Bror Martin Hanssen, Miljøpartiet
De Grønnes 1. kandidat i
Narvik

Miljøpartiet De Grønne ønsker stans i oppdrettsveksten

 Publisert i Fremover og Lofotposten

I fjor eksporterte Norge sjømat for 69 milliarder kroner. Nordland er det største oppdrettsfylket i riket, og mange vil se næringen svelle enda mer, nesten til hvilken pris som helst. Spørsmålet er om det er forsvarlig?

Mens villaksen kaster av seg de få lusene den måtte ha selv, på sin ferd opp elevene, er oppdrettslaksen plaget av lakselus i stor skala, ulike skader og virusinfeksjoner. Dagens oppdrettsnæring er en utfordring for både fiskehelsen, klimaet i norske fjorder, og i siste instans kanskje også for folkehelsen. Derfor vil Miljøpartiet De grønne stanse all vekst i oppdrettsnæringen i tre år, for å gi fjordene et pusterom, og bransjen en sjanse til å rydde opp.

Fiskeriminister Elisabeth Aspaker (H) besøkte i mars i år Fiskeri- og Havbrukssnæringas Landsforening (FHL) og fikk mye applaus da hun uttalte at hun ønsket en femdobling i oppdrettsnæringen. Tenker man kun profitt er det kanskje lett å slutte seg til applausen, men ser man litt lengre enn til børsnoteringen, kan man lett få øye på mindre flatterende sider ved norsk oppdrettsnæring:

Forskere uttalte nylig at næringen ikke kan vokse uten at man får bukt med utfordringene, og 20. mars i år meldte Marine Harvest, verdens største oppdrettsselskap, seg ut av FHL blant annet fordi de er lei av det ensidige vekstfokuset som regjerer der. Dyrevernorganisasjoner reagerer på at fisk blir behandlet med den største disrespekt, selv om fisk, etter retten, er omftattet av dyrevernloven som sier at dyr ikke skal lide i utrengsmål. Nordlaks sine tre oppdrettsanlegg er nå bekreftet rammet av ILA (infeksiøs lakseanemi), og i slutten av forrige måned ble sei funnet med magen full av pellets beregnet på oppdrettslaks, ei halv mil unna et anlegg på Vestlandet. Ingenting kan ses isolert fra sine omgivelser, heller ikke et oppdrettsanlegg.

Norsk laks lider, norske fjorder lider, og mange forskere mener man bør begrense inntaket av norsk oppdrettslaks, da man ikke kan garantere for sunnhetsgehalten. Ønsker man så å spise villaks, for å sikre kvaliteten, er det heller ikke så sikkert at det er villaks man får når man kaster ut snøret. For oppdrettslaks er ofte på rømmen, forståelig nok. På sin ferd besmitter den norsk villaks med sykdom og lus, og den bidrar til degenerering av villaksstammen gjennom å gyte sammen med den.

Listen over hva som er galt i norsk oppdrettsnæring er lang og omfatter hard medisinering, antibiotikaresistens, virusinfeksjoner, indre blødninger, luseplager, stygge sår på fisken etter hardhendt lusebehandling, rømming og store miljøødeleggende utslipp. Aspakers forslag om en trafikklysordning som skal regulere oppdrettsnæringen vil bare fungere dersom lysene er riktig innstilt, og tar hensyn til flere viktige parametre før de skifter til grønn laks.

Lakselusa er i fokus når oppdrettsnæringa skal debatteres, og selv om lusa er plagsom og levende nok, er den bare et symptom på en mer dyptgripende ubalanse i bransjen, noe stortingspolitikerne forhåpentligvis tar innover seg når de nå behandler Stortingsmelding 16 - den såkalte «Havbruksmeldingen», i Nærings- og fiskeridepartementet (høringen starter 28. april.)

Miljøpartiet De grønne ønsker en ansvarlig forvaltning av naturressursene som sikrer klima, miljø, dyrevelferd og folkehelse; ikke bare fra måltid til måltid, men inn i den uoverskuelige fremtiden. Norsk oppdrettsnæring har siden 1980 økt produksjonen fra 4000 tonn til fjorårets produksjon på over 1,2 millioner tonn. Det er en suksesshistorie som kan bejubles, men som også har påført klimaet langs kysten store belastningslidelser.

Fra et grønt synspunkt lyser det rødt for norsk oppdrettsnæring. Derfor foreslår vi en livgivende pause. På den måten får fjordene en pause fra videre vekst, og næringen får tid og rom til å rydde opp i problemene rundt lus, rømming, forurensning og dyrevelferd.

Tenkt nytt - Stem grønt!

Merethe Steine, 2. kandidat til fylkestinget for Miljøpartiet De Grønne, Nordland

Om laks og langsiktig tenkning

*svar til Margunn Ebbesen (stortingsrepresentant for Høyre)

Publisert i Fremover, og Lofotposten

Det er med glede jeg registrerer at Margunn Ebbesen og Miljøpartiet De grønne er enige på
en rekke punkter, når det kommer til havbruksnæring og kystsamfunn:

Det er viktig med næringsaktivitet og bosetting langs hele kysten

Bærekraftig matproduksjon er noe av det mest fornuftige vi kan drive med

Videreutvikling i havbruksnæringen kan ikke skje ved at vi  går på akkord med naturen tålegrense,
- og vi trenger en større vektlegging av miljømessige, og bærekraftige rammebetingelser.


Så skilles våre veier, for mens
Ebbesen har tro på næringen skal kunne snu seg i lufta, i fart, tror Miljøpartiet De Grønne at en omstilling mot en mer miljøvennlig, dyrevennlig, og en mer fremtidsrettet måte å drive på, krever en pause i veksten. Dette henger sammen med at listen over utfordringer er svært lang, og at den ubalansen næringen har skapt i norske fjorder, må få tid til å nullstille seg.

Norsk havbruksnæring har hatt en eventyrlig vekst, og det har ikke vært uproblematisk. En ting er det miljømessige fotavtrykket, som MDG ikke finner grunn til å bagatellisere. En annen ting handler om marked og økonomi, noe Høyre normalt er opptatt av: Bransjen har etter hvert fått store problemermed sitt rennomè og er nå utestengt fra å selge på de to største, og raskest voksende fisketorgene i verden; det russiske og det kinesiske. 23. mars i år uttalte Trond Davidsen i FHLHavbruk til NRK, at næringen«ikke kan leve godt med stengte grenser til de to største markedene
i øst».

En stadig mer kjøpesterk gruppe, både innenlands og utenlands, vil ikke bare ha mat, men de vil ha mat de kan føle seg trygge på. Mat som er trygg å spise og som de kan servere i full forvissning om at helt grunnleggende hensyn til dyrs velferd, miljø og vår felles fremtid, langs kysten og på kloden, er ivaretatt. Klarer man å løfte blikket og tenke langsiktig vil det, utvilsomt, styrke næringen og
skape flere og tryggere arbeidsplasser langs kysten. Og det er et mål jeg antar det må være rimelig
tverrpolitisk enighet om.

Merethe Steine, 2. kandidat til fylkestinget for Miljøpartiet De Grønne, Nordland



Les mer om det grønne skiftet, og hva det egentlig er HER





Besøk Miljøpartiet De Grønne Nordland HER