Hamsun - i spenn over flere epoker!

Knut Hamsun ble født som Knud Pedersen i Lom eller Vågå i Gudbrandsdalen, og kom med familien til fattigmanns Amerika, Nord-Norge, nærmere bestemt Hamarøy, som treåring. Født i 1859, to år før  Henrik Ibsen gav ut Terje Vigen, et dikt som omhandler den engelske kornblokaden. Denne blokaden la trolig grunnlaget for noe av Hamsuns forakt for England og, i neste instans, hans støtte til Tyskland. Han sendte sin Nobelpris i litteratur til Hitlers propagandaminister Joseph Goebbels. Umulig å svelge for mange av hans tilhengere, men Hamsun var sånn. En mann av motsetninger; gudbenådet forfatter og komplisert privatperson. Det gjenspeiler seg i forfatterskapet som er tett befolket av komplekse individer, og som står i spenn, over flere litterære epoker.

Mennesket skal være hjemmefra, skal Hamsun ha sagt.  Her var han bokstavelig talt det; som trikkekonduktør i Chicago i unge år. 

Hamsun beundret den nevnte Ibsen, men tok et oppgjør med ham i 1891, året etter at han selv gav ut modernismens gjennombruddsroman Sult. Realismens forfattere, med Ibsen i spissen, ville sette problemer under debatt, og personene deres var ofte typer, altså (arke)typiske representanter for sin gruppe, mer enn individer. Denne "sjablongdiktningen" ville Hamsun til livs. Han ville skildre ekte, komplekse, psykologiske personer:


"Hva nå om litteraturen begynte å beskjeftige seg litt mer med sjelelige tilstander enn med forlovelser og baller og landturer (...)  Man måtte da ganske visst gi avkall på typer (...) men der ble til gjengjeld flere individuelle tilfeller i bøkene, og disse for så vidt kanskje mer svarende til det sinnsliv som moderne mennesker i samtiden lever. Vi fikk erfare litt om det de hemmelige bevegelser som bedrives upåaktet på de avsides steder i sjelen, den fornemmelsens uberegnelige uorden (...) skrittløse, sporløse reiser med hjernen og hjertet, selsomme nervevirksomheter, blodets hvisken, benpipenes bønn, hele det ubevisste sjeleliv"

Knut Hamsun i 1890, samme år som modernismens gjennombruddsroman "Sult" utkom. Det ble også hans store gjennombrudd som forfatter.

Knut Hamsuns diktning er nettopp preget av interessen for det komplekse og psykologiske. Han var blant annet inspirert av Freuds psykoanalyse, og lot seg også selv psykoanalysere senere i livet. Allikevel skrev han også om "baller og landturer", men aldri uten en finurlig vri, interessante hovedpersoner, og noe "mer å bite i".


Skjematisk sett kan man si at Hamsuns forfatterskap strekker seg over de tre epokene nyromantikken, modernismen og nyrealismen.

Fra filmatiseringen av "Victoria", regi Torun Lian (2013).

Nyromantikken fra ca. 1890 er en slags tilbakevendelse til romantikkens fokus på følelser og fantasi,  foran kunnskap og fornuft. Forfatterne drømmer seg ofte tilbake til naturen, noe man kan se på som en reaksjon mot tidens urbanisering og industrialisering. Man vender seg bort fra realismen og naturalismens fokus på samfunnsproblemer, og innover mot menneskets sjeleliv og det ubevisste. Hamsuns tragiske kjærlighetsroman Victoria (1898), som han altså skrev ni år etter Sult, plasseres gjerne i denne epoken. Møllerens sønn Johannes kan ikke få rikmannsdatteren Victoria, og omvendt, på grunn av det store klasseskillet og økonomiske anliggender,  men også som et resultat av hovedpersonenes komplekse psykologi og irrasjonelle handlingsmønster. Romanen er en sann tragisk tragedie der ingen vinner, alle taper og alt er forgjeves. Trolig er det Hamsuns egne tanker om kjærligheten som blir lagt i munnen på forfatterspiren Johannes: "Og kjærligheten ble verdens opphav og verdens hersker; men alle dens veier er fulle av blomster og blod, blomster og blod".

Fra filmatiseringen av Sult. Regi: Henning Carlsen (1966). 

Modernismen regnes ofte fra 1900, og Sult kom ut i 1890. Det handler om en ung mann fra landet som går rundt i Kristiana og nesten sulter seg til vanvidd, mens han drømmer om å slå igjennom som forfatter. Det er mange biografiske likheter med Hamsun selv her, men det er ikke hovedpoenget. Modernismen markerer et brudd med fortiden når det gjelder stil, fortellermåte og tematikk. Industrialiseringen og urbanisering driver folk vekk fra det stedet de har sine røtter, bort fra kollektivet. Tilbake står den enkelte, grepet av fremmedfølelse, i en kamp for å vinne nytt rotfeste og skape seg en ny identitet som enkeltstående individ. Det er en denne kampen den navnløse hovedpersonen i Sult kjemper.  Typisk for modernismen i litteraturen er at kampene ikke lenger utkjempes mellom mennesker, men i mennesket selv, og tekstene kan fremstå uforståelige og usammenhengende - som en bevissthetsstrøm. Å benytte jeg- forteller er også et typisk modernistisk trekk.

I sin sult og forvirring handler jeg-personen irriterende irrasjonelt. Kaster bort penger når han først får dem, og gjør alt for å skjule at han er fattig og trenger hjelp.  Kjempe, ikke vise seg svak, ikke bli spist. Naturalismens menneskesyn - grunnlaget for den Freudianske psykologien, trer tydelig frem her. Mennesket er et dyr. Alt handler om overlevelse!

August, mesterlig spilt av Eirik del Barco Soleglad, i Hålogaland Teaters forestilling "Landstrykere" fra 2016. 

Nyrealismen (også kalt 1907-generasjonen), er realistisk orientert, men tar med seg interessen for psykologiske skildringer fra nyromantikken. Forfatterne beskriver ofte historiske tema og lengsler tilbake til naturen. Man kan se dype psykologiske skildringer, kombinert med objektive beskrivelser av virkeligheten, og mennesker stilt overfor moralske problemer.  Perioden blir også ofte kalt etisk realisme. Historiske romaner lagt til virkelige steder er typisk, det samme er slektskrøniker. Det er ofte tredjepersons synsvinkel.

Trilogien om August, bestående av Landstrykere (1927), August (1930), og Men livet lever (1933) plasseres i denne epoken. Handlingen utspiller seg i bygda Polden i Nordland, et fiktivt sted, men svært likt Hamarøy.  I romanen, som i virkeligheten, er Norge i en brytningstid mellom det tradisjonelle fiskebondesamfunnet og det moderne handels- og industrisamfunnet. Emigrasjonen til Amerika er også et historisk faktum som gjenspeiles i romanene. Folkelivsskildreren, humoristen og ordkunstneren  Knut Hamsun trer i forgrunnen her, men det er mer. August  er en kompleks skikkelse, en sjarmør og en filur. Han slår om seg med rikdom og gjør det "umulige mulig", blender alle rundt seg, men forlater uten skånsel eller kvaler når det brenner under føttene hans.

Markens Grøde ble stumfilm fire år etter utgivelsen i 1917. Regi: Gunnar Sommerfeldt.

Markens Grøde (1917), romanen som gav Hamsun Nobelprisen i litteratur i 1920, plasseres også i nyrealismen.  Dette var romanen som fascinerte Adolf Hitler og nazistene med sin beskrivelse av urmannen  og overmennesket Isak Sellanraa - den som rår seg selv - og som rydder skog med egne hender,  og lever et rent og enkelt liv i pakt med naturen. Det er en hyllest til jordbruket og en kritikk mot den moderne sivilisasjonen. En slags moderne skapelsesberetning. Adam og Eva; Isak og Inger lever i uskyld og renhet til Inger besudles av sivilisasjonen og må kjempe for å gjenvinne paradiset i ødemarken. Og kobberverket som startes opp går under, mens jordbruket og jordbrukeren; "de(n) nødvendige på jorden", lever videre og pløyer marken inn i evigheten.

Les mer om forfatterens og hans verker på  Hamsunsenterets hjemmesider