500 år med Luther i ledelsen

 31. oktober i år var det 500 år siden Martin Luther  - professor i teologi og katolsk munk, skal ha spikret sine berømte 95 teser opp på kirkedøra i Wittenberg. Han hadde sannsynligvis til hensikt å forandre den katolske kirke innenfra, men det endte med bråk, bannlysning og brudd med paven. I 1537 ble reformasjonen gjennomført i Norge, og siden har vi levd med Luther i ledelsen.

1. januar 2017 ble stat og kirke i Norge lovformelig skilt. Skillet er likevel ikke helt absolutt. Fortsatt står det i grunnlovens §16, at  "den norske kirke - en evangelisk-luthersk kirke, forblir Norges folkekirke, og understøttes som sådan av staten".  Da saken om statskirkeordningen var oppe til behandling i 2008, grep dessuten Kong Harald inn (noe han sjelden eller aldri gjør) og talte stortingsflertallet midt imot. Han ville sikre at grunnlovens § 4 ble beholdt. Her står det at "monarken må bekjenne seg til den luthersk-evangeliske tro". Kongen var øverste leder av kirken frem til januar 2012. Den evangelisk-lutherske krike står derfor fortsatt i en særstilling i Norge. Det har den gjort siden reformasjonen ble innført i Danmark-Norge i 1536, og først ordentlig i Norge i 1537.

Olav den hellige, malt av Anders Kvåle Rue.

Norge har vært et kristent land siden Olav Haraldsson (1015–1028) , mest kjent som Olav den hellige, gjorde kristendommen til landets offisielle religion rundt år 1020. Den kristne kirke var egentlig èn - kjent som oldkirken, frem til år 1054 e. Kr.  Da det kom til et endelig skille mellom den romersk-katolske kirke i Vest-Europa, og den ortodokse kirke i Øst-Europa (kjent som "det store skismaet"), ble Norge et katolsk land med paven som øverste leder. Men i 1537 var  den epoken over.

Johann Tetzel (Alfred Molina), slik han fremstår i filmen "Luther".

Den katolske kirke var (og er) et enormt hierarki med paven i Roma på toppen. Han regnes som apostelen Peters etterfølger, og guds stedfortreder på jorda. På Luthers tid hadde det vært en lang periode med paver uten særlig støtte i folket, og Luther kritiserte grådigheten og maktmisbruket han mente hadde utviklet seg. Det han særlig kritiserte var handelen med avlatsbrev. Kirken mente at da Jesus døde etterlot han seg en skatt som kirken forvalter. Dermed hadde de rett til å selge frelse til de troende. Ikke i tråd med Bibelen, og ren svindel, mente Luther.  Det man skulle frelses fra var det grusomme oppholdet i purgatoriet - skjærsilden, der sjelene skulle renses for synd, før de kunne tre rene inn i paradis. Det var særlig da Peterskirken i Roma skulle bygges at avlatshandelen tok av. Johann Tetzel, tysk dominikaner og avlatspredikant, var sentral i denne virksomheten, og en av dem som direkte påvirket Luther til å agere. Historien mener det er  Tetzel som skal ha sagt at "når pengene i kisten klinger, sjelen ut av skjærsilden springer". 

 

Peterskirken i Roma, bygget over gravplassen til St. Peter. Det var da denne skulle bygges at avlatshandelen virkelig bredde om seg.

Noen av Luthers teser lyder slik:

*27. De som sier at sjelen flyr ut at skjærsilden så snart pengene klinger i kisten, forkynner menneskelærdom.
*28. Men sikkert er det, at når pengene klinger i kisten, øker menneskenes havesyke og gjerrighet (...)
*36. Enhver kristen som sørger inderlig over sine synder, har full ettergivelse av straff og skyld, også uten avlatsbrev.
*42. Man må opplyse de kristne om at paven ikke mener at kjøp av avlat på noen måter kan sammenlignes med barmhjertighetsgjerninger.

Han kritiserte generelt den katolske kirke for å ha fjernet seg for mye fra Bibelen og Jesu lære, og utpenslet sin lære i fem læresetninger, de såkalte "fem solas". 

 1. SOLA SCRIPTURA - Skriften alene!
Bare skriften, altså Bibelen, er veien til Guds ord, mente Luther. Den katolske kirke la også vekt på den katolske tradisjon, pavens uttalelser og vedtak gjort i kirkemøter. Det hadde ført til en praksis som ikke hadde noe med Bibelens ord å gjøre, mente han. Som f.eks dyrking av helgener og Jomfru Maria. 

2.SOLUS CHRISTUS - Kristus alene!
Jesus alene er veien til frelse, mente Luther. Det er gjennom å tro på ham at man blir frelst, ikke gjennom å delta i sakramentene (hellige handlinger). Luther fjernet også fem av den katolske kirkes syv sakramenter, og lot protestantene sitte igjen med to; dåp og nattverd.

3. SOLA GRATIA - Nåden alene!
Frelsen er en ufortjent gave til dem som vender seg til Jesus og tror på ham, mente Luther.  Den katolske lære mente også det var viktig å tro, men gir gjerninger større plass.

4. SOLA FIDE - Troen alene!
Man blir frelst ved troen alene. Ikke som følge av gjerninger. Gjerninger vil komme som en følge av tro, men troen alene kommer først. Tanken er at mennesket er syndig og har avesynd (etter å ha syndet mot Gud i Edens hage) , og derfor ikke kan gjøre seg fortjent til nåden. Den er en ufortjent gave fra Gud. 

5. SOLA DEO GLORIA - All ære til Gud alene!
Bare Gud har æren for å frelse menneskene. Den katolske kirke tilla også paven og helgenene en del av æren. 

Pave Leo den 10. fordømte Luthers lære og bannlyste ham i 1521.

Luthers budskap spredde seg fordi folk ønsket seg en annen religion. De ønsket forandringer. Pavene på den tiden tilhørte noen av de mektigste familiene i Italia. De var ikke kjent for å være særlig fromme, og det foregikk korrupsjon. Den katolske kirke benyttet en latinsk oversettelse av Bibelen, og messen var på latin, noe folk flest ikke forstod. Kirkekunsten og sakramentene hjalp folk til å forstå den kristne lære, men de kunne ikke gå til selve kilden på egen hånd. Dette var galt, mente Luther. Han ønsket en messe og en Bibel på folkespråket, altså på tysk i første omgang.


Da Luther skulle spre sitt budskap fikk han god drahjelp av den nye oppfinnelsen boktrykkerkunsten.
Han fikk trykt opp tesene som plakater, og han trykte opp pamfletter, taler og avhandlinger. Siden flere nå kunne lese, spredte budskapet seg raskt.

Luther fikk ordre om å ta sine teser tilbake, men brant i stedet bannbullen og den romerske kirkeretten på bålet.  Han ville trolig blitt brent selv hvis det ikke hadde vært for  at  kurfyrst Fredrik, med tilnavnet "den vise", beskyttet ham. Da Luther dro fra Worms arrangerte han en fiktiv kidnapping og satte Luther i "arrest". Herfra slapp han ikke ut før han hadde fullført det enorme arbeidet med å oversette Det Nye Testamentet til tysk. 

Fredrik 3. "den vise" av Sachsen beskyttet Luther, og berget han trolig fra flammene. Selv forble han katolikk.

Den nye Luther-Bibelen ble forbudt, og alle som leste i den risikerte å bli straffet. Luther hadde ment å reformere kirken, men endte opp med å stifte en helt ny retning (konfesjon) innen kristendommen, den luthersk-evangeliske kirke.

Georg Spalatin, tysk humanist, teolog og reformator, var kurfyrst Fredriks nærmeste fortrolige medarbeider og ble også en nær venn og beskytter av Martin Luther.

Luther var munk og hadde avgitt kyskhetsløfte. Han mente imidlertid at mennesket burde leve et liv på jorden, og at det ikke var noe mindre hellig enn å leve i sølibat i et kloster. Han giftet seg med Katraina av Bora, en tidligere nonne.

Martin Luther (Joesph Fiennes) og Katarina von Bora (Clarie Cox), fra filmen "Luther".

Mange tok Luthers protest mot pavekirken som en oppfordring til protest og opprør mot hele samfunnet, noe Luther trolig ikke hadde ment. Studenter gikk berserk, og i det store bondeopprøret (1524-25), brente, plyndret og drepte bøndene for fote. Raseriet rettet seg mot den katolske kirke, men også mot adelen.
Mathaverne slår tilbake i slaget ved Frankenhausen og slakter ned bondehæren. 
 

Reformasjonen viste seg likevel vanskelig å stoppe, og på riksdagen i Augsburg i 1555, så keiser Karl den 5. seg nødt til å anerkjenne lutherdommen som tillatt religiøst alternativ i det tyske riket. Denne hendelsen er kjent som religionsfreden i Augusburg. Nå kunne fyrstene selv bestemme om deres territorier skulle være lutherske eller katolske: "Cuio regio, eius religio" - den som regjerer bestemmer religionen. De som ikke delte fyrstens tro, kunne utvandre til et annet fyrstedømme.

Karl den 5. anerkjente Lutherdommen som religiøst alternativ i Tyskland.

Det var først og fremst i Nord-Tyskland protestantismen vant frem, mens Sør-Tyskland i stor grad forble katolsk. Først i 1648, etter trettiårskrigen, ble katolisismen og protestantismen reellt likestilt.


I Norge lå det ikke noe folkekrav bak reformasjonen, og den ble bevisst forsiktig innført fordi man var redd for opptøyer.  Folk opplevde endringene gjennom at man ikke lenger kunne be via helgener, men skulle henvende seg direkte til Gud. Kirkene var ikke lenger et døgnåpent sted der man indivuduelt kunne drive sin religiøse praksis, ved siden av de faste messetidene. Nå ble kirkene bare åpne til gudstjenester. Statuer, figurer og bilder av Maria,  Olav den hellige og andre helgener forsvant, og utsmykningen ble enklere. Skriftemålet ble avskaffet, ekteskapet og konfirmasjonen var ikke lenger sakramenter (hellige handlinger), sykesalvingen forsvant og prestene begynte å gifte seg. 

Den katolske kirke var rammen om middelaldermenneskets liv med sakramenter, skriftemål og statuer og bilder av hellige menn og kvinner som viktige elementer. Reformasjonen krevde en ny måte å være kristen på. (foto fra filmatiseringen av "Kristin Lavransdatter" av Liv Ullman).

Hisoriker Øystein Rian har sagt at den nye kristendommen, som som slo så godt an i Danmark, ikke passet så godt til den harde norske virkeligheten med streng natur og en stadig kamp for tilværelsen. Fra midten av 1500 til midten av 1800-tallet kalles ofte den lille istid. Det var hardt klima og generelt harde vilkår for nordmenn. Lutherdommen var mye tekst, ord og regler der folk var vant til handlinger, bilder og jevnlige samtaler med presten, i form av skriftemålet.  Munker og nonner forsvant, og med dem også mange av funksjonene som var tillagt klosteret, som opplæring og hospitaler.  Paven var ikke lenger kirkens overhode. Kongen hadde overtatt. Og messen var ikke lenger på latin. Det tok tid før man ble vant til den nye måten å være kristen på. Trolig flere hundre år.

Statue av Olav den hellige i St. Olav domkirke (fra katolsk.no)

Etter hvert kom imidlertid norske salmediktere som Petter Dass, Thomas Kingo og Dorothe Engelbregtsdatter, og gav norsk lutheranisme en form som slo bedre an blant folk flest.

Norske Dorthe Engelbretsdatter var prestekone og en av de mest kjente salmedikterene i sin tid. Hun mistet både mannen og åtte av sine ni barn, og er således også et eksempel på de harde vilkårene for menneskene på den tiden, med bl.a. skyhøy barnedødelighet. Hennes tekster ble viktig for spredningen av luthersk kristendom i Norge.

En systematisk innlæring av rett luthersk kristendom startet først med innføringen av obligatorisk konfirmasjon i Danmark-Norge i 1736. Boken som ble brukt til opplæring var hoffprest Erik Pontoppidans "Sandhet til Gudfryktighed", og målet var å lære 750 spørsmål og svar knyttet til den lutherske tro, utenat. Det var med andre ord ikke lett å komme seg gjennom konfirmasjonen, og mange måtte gå om igjen. Den som ikke "stod til konfirmasjonen" kunne verken gifte seg,  besitte eiendom eller oppnå samme lønn som andre voksne, så det kunne bli skjebnesvangert.

Eksempler på spørsmål og svar :

Hva truer Gud dem med som synder mot hans bud?
At han vil straffe deres ondskap.

Blir de alltid straffet i denne verden?
Nei. I noen tilfeller får nok den ugudelige en forferdelig død. Men ofte lykkes ondskapen så godt for ham at han blir prist salig. Likevel våkner hans sjel i helvete og i pinen.

Hva er det som kan vekke slike syndige kjødslyster?

Drikk, fråtsing, leddiggang, dårlig selskap, kjærlighetsromaner, skittent og usedelig lese­stoff, eggende bilder, musikk, lek, dans, skuespill og annet som gir næring til øyenslyst, kjødslyst og et overdådig liv.

Drikk, lek og dans var noe av det man måtte unngå, ifølge Pontoppidan. Denne pietistiske kristendomsforståelsen trengte langsomt ned i folk i løpet av hundreårene etter reformasjonen.

Også samfunnsmessig var reformasjonen en veldig omveltning. En revolusjon vil mange hevde. Norge hadde en fri stilling i Kalmarunionen. Paven var religiøst overhode, men  geografisk sett langt unna. Vi rådet oss selv. Det ble det slutt på med reformasjonen. Fra 1537, med innføringen av den lutherske kirkeordinans i Norge, ble vi et såkalt lydrike (marionettstat)  under Danmark, med danske Kong Christian den III som statlig overhode og kirkens øverste leder. Vi mistet vårt eget riksråd.

Kong Christian III. Konge av Danmark-Norge.

Olav Engelbrektsson, den siste katolske erkebiskopen i Norge, prøvde til det siste å kjempe mot reformasjonen, og for å bevare Norges frihet. Da han innså at han måtte gi tapt, rømte han med Sankt Olavs skrin fra Nidaros - dagens Trondheim, til Steinsvikholm slott. Kongens menn fant det og slo de to ytterste skrinene i stykker og sendte gull og edelsteiner til København. Siden ble det innerste skrinet smuglet tilbake og satt i en åpen murt grav inne i Nidraosdomen. Her ble det tilbedt i hemmlighet, helt til kongen satte en stopper for det ved å beordre  at det ble kastet jord over. Slik katolsk helgendyrkelse og overtro ville man ikke ha noe av! Helgenvesenet står fortsatt sentralt i den katolske kirke.

Martin Luther som sitter i "fangenskap" og oversetter Bibelen fra orginalspråket; gresk, til tysk. Ved siden av står Spalatin (Benjamin Sadler) som holder vakt og venter spent på resultatet.

Martin Luther har hatt en enorm innflytelse på tros- og samfunnsliv i Norge, og i hele den protestantiske delen av verden. Mange knytter protestantisk pliktetikk; tanken om å leve nøysomt og jobbe hardt, til den økonomiske fremgangen i protestantiske land. Den tyske sosiologen Max Weber har blant annet pekt på en slik sammenheng. Særlig så han sammenhengen i de landene som ble reformert av Jean Calvin.  



 

Fordelingen mellom protestanter (lilla), katolikker (blått) og ortodokse kristne (rødt) i dag.

Luther må nok fortsatt sies å være i førersetet i Norge. Ved utgangen av 2016 var 3 758 070 medlem av Den Norske Kirke. Så får vi se hva fremtiden bringer...

Lenke til Den Norske Kirke HER
Lenke til den katolske kirke HER

Narvik Kirke, en del av Den Norske Kirke, nå i vinter (eget foto).

Luther blir ofte fremstilt som et rettferdighetssøkende renessansemenneske, og man glemmer at toleranse, slik vi tenker på det i dag, ikke stod like høyt i kurs den gang. Heller ikke hos middelaldermunken Martin Luther. Mest problematisk er utvilsomt hans forhold til jødene. Han mente selv han hadde skapt den perfekte kristendom, og at jødene nå burde omvende seg. Når så ikke skjedde ble Luther rasende.  I skriftet "Om jødene og deres løgner (1543) skrev han bl.a. at "jødene står under Guds vrede og er djevelens barn, hevngjerrige og morderiske. Deres skoler og synagoger bør derfor brennes, deres hus rives, de bør fratas sine skrifter,  forbys å drive undervisning og plasseres i leire".  Dessverre var det noen som tok dette bokstavelig og brukte det på verst tenkelig måte, mange hundre år senere.

Hør om Luthers forhold til jødene HER