Gå til hovedinnhold

Tre dager i Lofoten:)


 

Etter flere dager med litt halvdårlig vær i Narvik fant vi ut at vi bare måtte røre litt på oss. Vi vurderte Finnmark, men endte opp i Lofoten. Ikke for langt å kjøre, knappe 22 mil, og vakkert uansett vær og føre. Det var litt surt og overskyet i starten, men bedret seg dag to, og den siste dagen viste øyriket seg virkelig fra smørsida:)


 Den første dagen overnattet vi på Henningsvær Bryggehotell. Henningsvær ligger bare 2, 3 mil fra Svolvær. Veien dit er ganske smal og hardt traffikert, særlig i turistsesongen. Ikke så trivelig akkurat det, men utsikten fra bilvinduet veier opp.


 Fin utsikt var det også fra frokostsalen, og maten var helt grei, skjønt det ikke var så mye for en veganer. De røde bygningene i bildet er Nordnorsk klatreskole som også driver kafè og overnatting. Et populært sted over mange år og tydeligvis fortsatt, skal man dømme etter antallet mennesker som kunne skimtes horisontalt og vertikalt i fjellene rundt det lille fiskeværet.





En rusletur i sentrum her er veldig koselig. Trange gater med kafeer, utstillingslokaler og butikker. Det er bare 500 fastboende her, men i turistsesongen er innbyggertallet mer enn fordoblet. I tillegg trafikkerer vogntog med varer, busser og privatbiler de smale smugene og bidrar til urban stemning i miniformat. Og noen biler er mer sjarmerende enn andre:)

 Er man glad i å shoppe kan man finne mye adspredelse her. Jeg er ingen shopper, men Per Åge måtte likevel prøve ut den fine mannfolkparkeringen som Kafè Knusarn hadde stelt i stand.


Vil man kikke, handle, eller begge deler, er Engelskmannsbrygga et godt sted å starte. Her kan man se glassblåseren i aksjon og kjøpe keramikk og glass av lokale produsenter.  



I hovedgaten finner man også fotograf Vidar Lysvoll som selger sine flotte fotografier av Henningsvær, særlig i nordlys. Ingen tvil om at stedet tar seg godt ut på vinterstid også. Under ser du ett eksempler fra hans store produskjon.


 Underveis mot Henningsvær stoppet vi ved Vågans skulpltur i "Skulpturlandskap Nordland". 

 Skulpturen er laget av den amerikanske kunstneren Dan Graham og har tittelen "Ingen tittel". Han har laget et slags trollspeil, ikke ulikt det man kan finne på tivoli. Her speiles landskapet, og man ser seg selv i ulike skabloner. Morsomt:)


 Planen var egentlig å fortsette mot Å, men tettheten av bobiler og generell trafikk fikk oss til å ombestemme oss. Vi dro heller mot Kabelvåg, og videre tilbake til perla i Lofoten, min fars fødeby, Svolvær! I Kabelvåg stoppet vi for å se nærmere på Vågan kirke, bedre kjent som Lofotkatedralen. Kirka ble innviet i oktober 1898 og er den største trebygningen nord for Trondheim med sine 1200 sitteplasser. Den måtte være såpass skulle den ha plass til alle fiskerne som kom til Kabelvåg under sesongen. 





 Altertavlen er malt av Fredrik Nikolai (Fritz) Jensen, prest, teaterinstruktør og kunstner, og var ferdig i 1869/70. På veggene ellers henger portretter av prestene som har hatt sitt virke her, det eldste helt fra 1544, altså bare syv år etter at Norge gikk over fra å være et katolsk land til å bli en del av det protestantiske Danmark-Norge. Utenfor står en statue av Hans Egede som var prest i Vågan i 1707-1718, og som siden ble kjent som Grønlands apostel, fordi han kristnet inuittene og grunnla den kristne kirke på Grønland i 1721. 

Så dro vi videre mot Svolvær, der været var i ferd med å ta seg skikkelig opp:)

Sett fra Lamholmen kan man skimte litt av det gamle Svolvær, fra tiden før cabincruiserne, hotellene og millionleilighetene... 








 ... men måsen er den samme, skjønt dietten muligens ikke er så sunn som i gamle dager, nå som den lever mye på "bymat" og etterlatenskaper fra turistene. 

 I Svolvær tok vi inn på Scandic Vestfjord Lofoten. Her er det fredelig selv om det er svært sentralt, godt med (gratis) parkering og fin utsikt. Dessuten ikke så dyrt, og svært hyggelig betjening. Hurtigruta legger til ved kaia og i bildet kan man se pipa av MS Richard With (som er døpt i Narvik) og det karakteristiske fjellet Svolværgeita. 


Svolvær har hatt hurtigruteanløp siden 1893, og hurtigruta  en fortsatt en viktig del av bybildet. Her forlater Richard With Svolvær havn.
 Fra uteområdet og noen av rommene på hotellet ser man over til hjellene på Svinøya der båtene tøffer forbi og møter statuen av fiskerkona som vinker ytterst på pynten. - God tur, kom hjem igjen! Les mer om statuenHER.



 Frokostbuffeten var definitivt en av de bedre, med mye frukt og grønt:) De hadde til og med egen "avdeling" med glutenfrie og veganske alternativer. DET varmer et veganerhjerte 😊💚







Og dette var FØR jeg oppdaget at de også hadde vegansk pålegg å by på:)

 På nordnorsk kunstnersentrum midt i sentrum hadde de jubileumsutstilling, så der måtte vi stikke nesa innom når vi først var i nærheten.





Litt av hvert å finne, både i utstillingen og blant produktene fra lokale keramikere og glasskunstnere.



Etter å ha ruslet litt i sentrum, sittet litt på kafè og spist en is, var det bare å vende nesa mot Narvik der skylaget hadde begynt å lette...

Hasta la vista Lofoten💙😊!

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

En nasjonalromantisk fantasi...

Det nærmer seg 17. mai. Høytid for ull, sølv og broderier. Nordlandsbunaden blir stadig kåret til Norges fineste, og det ble den også i år! Den er absolutt ganske dekorativ,  men ikke la deg lure til å tro at det var slik kystkvinnene i nord valset rundt på 1700-tallet og tidlig 1800-tall. Som de aller fleste bunader er den en mer eller mindre ren konstruksjon, og et barn av den nasjonalromantiske epoken som fulgte i forlengelsen av 1814 og grunnlovsdannelsen . Bunadene var i utgangspunktet protest mot svenskene og ble brukt til å demonstrere for nasjonal selvstendighet. Hardangerbunaden var lenge regnet som nasjonalbunaden. Den ble ofte brukt av de som danset folkevisedans; et fenomen norskforkjemperen Hulda Garborg hadde blåst liv i etter å ha latt seg inspirere av den lys levende folkevisedansen på Færøyene (i Norge var tradisjonen døende). Hulda gikk i bresjen for å konstruere bunader basert på lokale folkedrakttradisjoner, men siden alt skulle være hundre prosent ekte nor

Fem religioner i en fei!

Til de fem største verdensreligionene regnes gjerne jødedom, kristendom,  islam, hinduisme og buddhisme. De tre første er nære slektninger med samme opphav. De to andre har også et nært slektskapsforhold, men er likevel mer ulike enn man kan få inntrykk av. H induisme Lakshmi - gudinnen for helse, rikdom, lykke,  og hustruen til guden Vishnu. H induismen er regnet som den eldste av de store verdensreligionene. Den oppstod i India ca. 4-5000 år f. Kr, og har ingen kjent religionsstifter. G udssynet er po lyteistisk ; de har flere guder. De viktigste er Brahma (skaperguden) Vishnu (opprettholderen) og Shiva (ødeleggeren). De fleste hinduer tilber enten Vishnu eller Shiva som sin hovedgud, men noen er også shaktitilhengere, som betyr at de tilber gudinner. V erdenssynet er syklisk : Hinduene tror at verden skapes, går under og oppstår på nytt med vel fire millioner års mellomrom. M ennesketsynet er dualistisk, man skiller mellom kropp og sjel, og mener at alt levende har en

Så lite grønn var min barndoms by...

  Malmbyen Narvik er på kols- og astmatoppen. Nå må E6 i tunell gjennom Narvik prioriteres i Nasjonal transportplan! Før valgkampen 2015 skrev jeg et avisinnlegg til fylkets aviser med overskriften «En grønnere by er en hyggeligere by» Lite visste jeg da om hvor lite grønn byen i mitt hjerte i virkeligheten er… Det er rart hva man venner seg til og dermed anser som normalt. Bor man i Narvik trenger man egentlig ikke reise ut. Verden kommer hit. Alle trailere fra Europa på vei nordover dundrer gjennom sentrumsgaten vår. Alle bilene, bobilene og motorsyklene. Og i havna ligger skip fra hele verden i påvente av at malmforsyninger, fraktet hit fra Sverige, innhyllet i en rustrød sky av støv, skal fylle jernbuken, slik at de kan ankre opp og sette fart mot hjemlige farvann. Narvik er et knutepunkt, men det koster å være midtpunkt. Det koster mer enn vi trodde. Da vi omsider fikk satt opp en støvmåler kom fakta på bordet. Til tider skyhøye nivåer av støv.

Sikhismen - en ukjent verdensreligion

Sikhismens siste levende guru - Guru (lærer) Gorbhind Singh (fotokilde: fineartamerica.com) De blir ofte tatt for å være muslimer, men det er de turbankledte som oftest ikke. De tilhører sikhismen - en stor, men forholdsvis ukjent verdensreligion. At så få vet noe om dem er egentlig urettferdig, for det finnes ca. 5000 sikher i Norge - og omkring 23 millioner på verdensbasis. Det gjør det til den femte største av verdensreligionene. Punjab (gult område) ligger nord i India mot grensen til Pakistan. Her oppstod sikhismen på 1400-tallet,  og her bor ca. 60% av Indias 19 millioner sikher. (Pakistan ble utskilt fra India i 1947 og eksisterte således ikke på den tiden). (Fotokilde: mapsofindia.com).  Sikhismen oppstod på 1400-tallet i Punjab-provinsen i Nord-India, da det regjerte et anstrengt forhold mellom hinduer og muslimer. Mogulene, muslimske herskere, styrte landet og det oppstod et ønske om å finne en vei som var hevet over stridighetene. Det fikk representanter fra

Albertine og andre "gledespiker"...

Christian Kroghs kjente maleri "Albertine på politilegens venteværelse" fra 1886-87. Orginalen er over to meter høy og tre meter bred. Albertine står nærmest politimannen i landsens klær. De som har praktisert en stund - de såkalte "offentlige fruentimmer" har råd til å være litt penere i tøyet. I Norge er det forbudt å kjøpe sex og å drive hallikvirksomhet, men sexsalg er fortsatt lovlig. Åpenlyst, og delvis aggressivt salg av sex på Oslos paradegate, Karl Johan, har fått mange til å mene at også salg burde være forbudt. Andre, derimot, er overbevist om at det uansett vil være umulig å komme "verdens eldste yrke" til livs. Kristianias hovedpolitistasjon i Møllergata 19 var et av stedene der det ble utført ukentlige helseskjekker av prostituerte.  De som jobbet i bordellene ble sjekket to ganger i uken. Problemstillingen er ikke ny. Da Christian Krogh  utgav romanen  "Albertine"  20. desember 1886, ble den beslaglagt av politiet, et

Cora Sandel - på flukt mot frihet!

     Å ikke være redd.  Å komme til et punkt der en ikke lenger er redd for noe. Da Sara Fabricius, forfatteren Cora Sandel, mot slutten av sitt liv, ble bedt om å oppsummere, var det dette hun formulerte som et slags livsmål. På den ene siden kan man si at hun selv var fryktløs i sine valg. På den andre siden valgte hun nok av og til som hun gjorde i frykt for noe annet. Det var for eksempel redselen for å bli giftet bort til "hvem som helst", kombinert med trangen til å utvikle sitt talent som førte den unge Sara bort fra trygge omgivelser i hjembyen Tromsø, til en høyst usikker bohemtilværelse i Paris.  Sara hadde en seiglivet drøm om å bli malerinne, noe hun også ble, men langt fra så vellykket som hun håpet, og langt fra så suksessrik som hun skulle bli da hun la ned penselen, til fordel for pennen. Også i det valget var frykt, eller i alle fall engstelse, en av drivkreftene. Sara stående bak sin far Jens, med moren Marga, brødrene Jens og Henry og papegøyen

Dyrevennlig strikk:)

Da jeg gikk på ungdomsskolen strikket vi hele tiden. Fanagensere og Mariusgensere, luer, votter og hansker. Tradisjonsrike mønstre og pusete akrylgensere i rosa, gult og lyseblått. Så ble det umoderne. Lenge. Inntil nå. Nå later det til at alle strikker hele tiden. Mønstre og ideer deles på nett og over kafèbordet, og pinnene går som trommestikker i de tusen hjem! Ull er blitt moderne, og alle vet at ull kommer fra sau. Så langt så godt. Men hvordan ulla produseres og hvor  den kommer fra, er faktisk ikke likegyldig, dersom du samtidig er opptatt av dyrevelferd. Søte sauer på Hauklandstrand,  på Vestvågøy i Lofoten (eget foto). Svært mye ull som selges i Norge ( også av norske produsenter) er fra Australia eller iblandet ull fra Australia, fordi det er billig. Australske ullprodusenter utfører såkalt mulesing.  De skjærer to kjøttstykker fra baken til lammene for å forhindre at fluelarver slår seg ned her og ødelegger ulla. Problemet er at dette utføres uten bedøvelse, noe som s

Mad men - sett med vår tids øyne

 For noen år siden slukte jeg en serie med tittelen Mad Men . Den beskriver miljøet blant menn og kvinner i et reklamebyrå på Madison Avenue på 1960-tallet. Den har altså ingenting med gale menn å gjøre, slik tittelen kan antyde,  men mengden alkohol og sigaretter de tyller i seg er vanvittig, særlig sett i lys av myndighetenes nyeste kostholdsråd som anbefaler  nordmenn å være totalavholdne . Tobakk ble satt i skammekroken allerede da "røykeloven" kom i 2004, men det skjedde ikke uten motstand. Mad Men tar opp flere tidstypiske tema, men er kanskje først og fremst en stilstudie fra 60-tallet. Don Draper og hans kumpaner får sigaretter og whisky til å se elegant ut. Og det viste seg å være skummelt. I følge The Telegraph økte salget av sigarettmerket Lucky Strike med ti milliarder pakker fra det året programmet startet til 2012,  noe som fikk  antirøyk-aktivister til å rase. Det hører til historien at Don Drapers storrøykende kone, Betty, dør av lungekreft sent i serien,

Brennesle - en nyttig banditt!

Du skal ikke skue planten på bladene. Den kan nok se allminnelig ut, men den er svært verdifull. Den vokser der den selv vil og brenner deg hvis du tar på den. Ikke spesielt sjarmerende, men ikke la deg skremme! Ugress er egentlig bare benevnelsen på vekster som vokser vilt og villig og ikke i pene, lydige rabatter. Det betyr derimot ikke at de ikke kan være nyttige, sunne og, i noen tilfeller, rene medisinen! Med barndommens "brenneslestikk" i friskt minne, var jeg svært forsiktig (trodde jeg) første gang jeg skulle tørke brennesler til avkok. Jeg la dem i kjøleskapet og lot dem ligge der lenge nok til at jeg mente futten måtte ha forlatt dem. Den gang ei! Med friskt mot tok jeg tak rundt neslebunten og følelsen kan vel best beskrives som å ta i et strømgjerde. Da gav jeg opp - de vant! Siden den gang har jeg kjøpt brennesle på helsekostbutikken. For brennesle må jeg ha. Klosterurter tilbyr sertifiserte urte-teer, og mange av dem er økologiske. Hvorfor?