langsomt ifra havet...

Jeg har ikke tatt sjøveien til Svolvær siden hurtigbåten fra Narvik la ned en gang midt på 1980-tallet. Fra Skutvik går det både hurtigbåt og ferge dit, og siden denne fergeruta er en av i alt 17 fergestrekninger i Nordland som ble gratis i fjor, måtte vi jo bare ta turen.

Siden ingen av oss er særlig sjøsterke var det viktig å finne en dag med vindstille vær. Tirsdag ble dagen! Vi reiste fra Skutvik kl. 11.00. Vi kom som siste bil og fikk så vidt plass. Grunnen til at vi var så sene var at det stod på Torghatten Nord sine nettsider at M/F Røst, som ferga heter, var 20 min. forsinket fra Svolvær. Det stemte ikke helt, men vi kom med, og det er ingen selvfølge...

Det ble en nydelig ferd i smul sjø, og med sol fra skyfri himmel. Etter ca. 1/12 time på havet nærmet vi oss Skrova der båten ankrer opp før den går videre til Svolvær. Her bor det i underkant av 200 fastboende, men de har både skole og eget musikkorps. Ifølge visitlofoten er dette den ny kultplassen i Lofoten. Her er kritthvite strender, et lite fjell å bestige, kunst, sportsaktiviteter, egen millionærbenk og etter sigende også minst nedbør og flest soltimer i hele øyriket.

Inn for landing!

I 1860 var det 3500 fiskere og 1100 båter som rodde fra Skrova. Siden staten ville beholde øya som et fristed for fiskere, var det heller ingen væreier her. Flest fastboende, 525 i tallet, var det på 1960-tallet.

Heimbrygga er et av flere overnattingssteder i Skrova. Vil du ha en spesiell opplevelse kan du for eksempel bo i en innredet oljetank.

Skrova var et sentralt handelssted fra år 1700 frem til 1908, da Andreas Ellingsens sønner gikk konkurs. Om det er den samme Ellingsen som nå troner på kaia vites ikke, men selskapet driver med oppdrett og er et av Nord-Norges største havbruksselskap.

Etter nok en halvtimes rolig seilas kunne vi kjøre i land i Svolvær. Vi bestemte oss for å rette snuten mot Henningsvær først. Avstanden er 23,5 km og tar ca. 20 minutter. Som alltid er det mange biler på veien. Også store turistbusser som snor seg på en smal vei der klatrere med blikket mot fjellsiden og syklister med tung oppakning krever at man er våken og tar hensyn. Litt kaos. Sånn er Lofoten om sommeren.

Vel fremme fant vi en ledig plass i solen. Og en is!

En leilighet her hadde kanskje ikke vært så dumt? Det er i alle fall en til salgs, ifølge skiltet.

Det yrer av liv i Henningsvær om sommeren, og med et mylder av serveringssteder, butikker og gallerier er det mye å ta seg til. Her holder også Nordnorsk klatreskole til. De trekker mange dristige sjeler til fjellene i Lofoten hele året. Mange alvorlige ulykker i fjellene i Lofoten startet kursvirksomhet som utviklet seg til klatreskolen. Narvikværingene Torbjørn Enevold og Lutta drev skolen i flere tiår, før de valgte å avslutte og selge videre i fjor.

Gatene her er smale, og med mange søte hus i ulike farger og fasonger.

Min favoritt er det rosa huset med den lange trappen. Inni selges klær, bl.a. vintage, ifølge skiltet. Å handle her er fristende, og butikker og gallerier har åpent året rundt. Lokale aktører og næringslivet inviterer hvert år til førjulseventyr i Henningsvær, for dem som ikke er redde for å legge ut på vinterveiene i mørketiden.

Vår optimistiske plan var nå å dra til Svolvær og være der frem til ferga returnerte kl. 16.22, men da vi ankom fergeleiet ved Osan så køen allerede slik ut😲. Fortsatt optimistiske stilte vi oss i kø, men vi - og halve køa, måtte straks innse at slaget om overfarten var tapt. M/F Røst er ei ganske lita ferge. Sommertrafikken Skutvik - Svolvær trenger ei med mer kapasitet!

Som mange andre måtte vi vende nesa mot Lødingen, etter en kort stopp i Lofotens perle - Svolvær 💘

Og ikke et vondt ord om Lødingen. Stedet er flott, det synes også fuglene som hadde bygd rede i skiltene over fergeleiet.

Her lå den langt romsligere M/F Barøy, og her var det heller ingen lang kø. Herlig!

Været var fortsatt like vakkert, så det var bare å nyte den èn times lange turen tilbake til Hamarøy!

Litt omvei, men pytt. Det er jo ferie 💛

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

En nasjonalromantisk fantasi...

Det nærmer seg 17. mai. Høytid for ull, sølv og broderier. Nordlandsbunaden blir stadig kåret til Norges fineste, og det ble den også i år! Den er absolutt ganske dekorativ, men ikke la deg lure til å tro at det var slik kystkvinnene i nord valset rundt på 1700-tallet og tidlig 1800-tall. Som de aller fleste bunader er den en mer eller mindre ren konstruksjon, og et barn av den nasjonalromantiske epoken som fulgte i forlengelsen av 1814 og grunnlovsdannelsen . Bunadene var i utgangspunktet protest mot svenskene og ble brukt til å demonstrere for nasjonal selvstendighet. Hardangerbunaden var lenge regnet som nasjonalbunaden. Den ble ofte brukt av de som danset folkevisedans; et fenomen norskforkjemperen Hulda Garborg hadde blåst liv i etter å ha latt seg inspirere av den lys levende folkevisedansen på Færøyene (i Norge var tradisjonen døende). Hulda gikk i bresjen for å konstruere bunader basert på lokale folkedrakttradisjoner, men siden alt skulle være hundre prosent ekte nor

Fem religioner i en fei!

Til de fem største verdensreligionene regnes gjerne jødedom, kristendom, islam, hinduisme og buddhisme. De tre første er nære slektninger med samme opphav. De to andre har også et nært slektskapsforhold, men er likevel mer ulike enn man kan få inntrykk av. H induisme Lakshmi - gudinnen for helse, rikdom, lykke, og hustruen til guden Vishnu. H induismen er regnet som den eldste av de store verdensreligionene. Den oppstod i India ca. 4-5000 år f. Kr, og har ingen kjent religionsstifter. G udssynet er po lyteistisk ; de har flere guder. De viktigste er Brahma (skaperguden) Vishnu (opprettholderen) og Shiva (ødeleggeren). De fleste hinduer tilber enten Vishnu eller Shiva som sin hovedgud, men noen er også shaktitilhengere, som betyr at de tilber gudinner. V erdenssynet er syklisk : Hinduene tror at verden skapes, går under og oppstår på nytt med vel fire millioner års mellomrom. M ennesketsynet er dualistisk, man skiller mellom kropp og sjel, og mener at alt levende har en

Så lite grønn var min barndoms by...

Malmbyen Narvik er på kols- og astmatoppen. Nå må E6 i tunell gjennom Narvik prioriteres i Nasjonal transportplan! Før valgkampen 2015 skrev jeg et avisinnlegg til fylkets aviser med overskriften «En grønnere by er en hyggeligere by» Lite visste jeg da om hvor lite grønn byen i mitt hjerte i virkeligheten er… Det er rart hva man venner seg til og dermed anser som normalt. Bor man i Narvik trenger man egentlig ikke reise ut. Verden kommer hit. Alle trailere fra Europa på vei nordover dundrer gjennom sentrumsgaten vår. Alle bilene, bobilene og motorsyklene. Og i havna ligger skip fra hele verden i påvente av at malmforsyninger, fraktet hit fra Sverige, innhyllet i en rustrød sky av støv, skal fylle jernbuken, slik at de kan ankre opp og sette fart mot hjemlige farvann. Narvik er et knutepunkt, men det koster å være midtpunkt. Det koster mer enn vi trodde. Da vi omsider fikk satt opp en støvmåler kom fakta på bordet. Til tider skyhøye nivåer av støv.

Sikhismen - en ukjent verdensreligion

Sikhismens siste levende guru - Guru (lærer) Gorbhind Singh (fotokilde: fineartamerica.com) De blir ofte tatt for å være muslimer, men det er de turbankledte som oftest ikke. De tilhører sikhismen - en stor, men forholdsvis ukjent verdensreligion. At så få vet noe om dem er egentlig urettferdig, for det finnes ca. 5000 sikher i Norge - og omkring 23 millioner på verdensbasis. Det gjør det til den femte største av verdensreligionene. Punjab (gult område) ligger nord i India mot grensen til Pakistan. Her oppstod sikhismen på 1400-tallet, og her bor ca. 60% av Indias 19 millioner sikher. (Pakistan ble utskilt fra India i 1947 og eksisterte således ikke på den tiden). (Fotokilde: mapsofindia.com). Sikhismen oppstod på 1400-tallet i Punjab-provinsen i Nord-India, da det regjerte et anstrengt forhold mellom hinduer og muslimer. Mogulene, muslimske herskere, styrte landet og det oppstod et ønske om å finne en vei som var hevet over stridighetene. Det fikk representanter fra

Albertine og andre "gledespiker"...

Christian Kroghs kjente maleri "Albertine på politilegens venteværelse" fra 1886-87. Orginalen er over to meter høy og tre meter bred. Albertine står nærmest politimannen i landsens klær. De som har praktisert en stund - de såkalte "offentlige fruentimmer" har råd til å være litt penere i tøyet. I Norge er det forbudt å kjøpe sex og å drive hallikvirksomhet, men sexsalg er fortsatt lovlig. Åpenlyst, og delvis aggressivt salg av sex på Oslos paradegate, Karl Johan, har fått mange til å mene at også salg burde være forbudt. Andre, derimot, er overbevist om at det uansett vil være umulig å komme "verdens eldste yrke" til livs. Kristianias hovedpolitistasjon i Møllergata 19 var et av stedene der det ble utført ukentlige helseskjekker av prostituerte. De som jobbet i bordellene ble sjekket to ganger i uken. Problemstillingen er ikke ny. Da Christian Krogh utgav romanen "Albertine" 20. desember 1886, ble den beslaglagt av politiet, et

Cora Sandel - på flukt mot frihet!

Å ikke være redd. Å komme til et punkt der en ikke lenger er redd for noe. Da Sara Fabricius, forfatteren Cora Sandel, mot slutten av sitt liv, ble bedt om å oppsummere, var det dette hun formulerte som et slags livsmål. På den ene siden kan man si at hun selv var fryktløs i sine valg. På den andre siden valgte hun nok av og til som hun gjorde i frykt for noe annet. Det var for eksempel redselen for å bli giftet bort til "hvem som helst", kombinert med trangen til å utvikle sitt talent som førte den unge Sara bort fra trygge omgivelser i hjembyen Tromsø, til en høyst usikker bohemtilværelse i Paris. Sara hadde en seiglivet drøm om å bli malerinne, noe hun også ble, men langt fra så vellykket som hun håpet, og langt fra så suksessrik som hun skulle bli da hun la ned penselen, til fordel for pennen. Også i det valget var frykt, eller i alle fall engstelse, en av drivkreftene. Sara stående bak sin far Jens, med moren Marga, brødrene Jens og Henry og papegøyen

Dyrevennlig strikk:)

Da jeg gikk på ungdomsskolen strikket vi hele tiden. Fanagensere og Mariusgensere, luer, votter og hansker. Tradisjonsrike mønstre og pusete akrylgensere i rosa, gult og lyseblått. Så ble det umoderne. Lenge. Inntil nå. Nå later det til at alle strikker hele tiden. Mønstre og ideer deles på nett og over kafèbordet, og pinnene går som trommestikker i de tusen hjem! Ull er blitt moderne, og alle vet at ull kommer fra sau. Så langt så godt. Men hvordan ulla produseres og hvor den kommer fra, er faktisk ikke likegyldig, dersom du samtidig er opptatt av dyrevelferd. Søte sauer på Hauklandstrand, på Vestvågøy i Lofoten (eget foto). Svært mye ull som selges i Norge ( også av norske produsenter) er fra Australia eller iblandet ull fra Australia, fordi det er billig. Australske ullprodusenter utfører såkalt mulesing. De skjærer to kjøttstykker fra baken til lammene for å forhindre at fluelarver slår seg ned her og ødelegger ulla. Problemet er at dette utføres uten bedøvelse, noe som s

Mad men - sett med vår tids øyne

For noen år siden slukte jeg en serie med tittelen Mad Men . Den beskriver miljøet blant menn og kvinner i et reklamebyrå på Madison Avenue på 1960-tallet. Den har altså ingenting med gale menn å gjøre, slik tittelen kan antyde, men mengden alkohol og sigaretter de tyller i seg er vanvittig, særlig sett i lys av myndighetenes nyeste kostholdsråd som anbefaler nordmenn å være totalavholdne . Tobakk ble satt i skammekroken allerede da "røykeloven" kom i 2004, men det skjedde ikke uten motstand. Mad Men tar opp flere tidstypiske tema, men er kanskje først og fremst en stilstudie fra 60-tallet. Don Draper og hans kumpaner får sigaretter og whisky til å se elegant ut. Og det viste seg å være skummelt. I følge The Telegraph økte salget av sigarettmerket Lucky Strike med ti milliarder pakker fra det året programmet startet til 2012, noe som fikk antirøyk-aktivister til å rase. Det hører til historien at Don Drapers storrøykende kone, Betty, dør av lungekreft sent i serien,

Brennesle - en nyttig banditt!

Du skal ikke skue planten på bladene. Den kan nok se allminnelig ut, men den er svært verdifull. Den vokser der den selv vil og brenner deg hvis du tar på den. Ikke spesielt sjarmerende, men ikke la deg skremme! Ugress er egentlig bare benevnelsen på vekster som vokser vilt og villig og ikke i pene, lydige rabatter. Det betyr derimot ikke at de ikke kan være nyttige, sunne og, i noen tilfeller, rene medisinen! Med barndommens "brenneslestikk" i friskt minne, var jeg svært forsiktig (trodde jeg) første gang jeg skulle tørke brennesler til avkok. Jeg la dem i kjøleskapet og lot dem ligge der lenge nok til at jeg mente futten måtte ha forlatt dem. Den gang ei! Med friskt mot tok jeg tak rundt neslebunten og følelsen kan vel best beskrives som å ta i et strømgjerde. Da gav jeg opp - de vant! Siden den gang har jeg kjøpt brennesle på helsekostbutikken. For brennesle må jeg ha. Klosterurter tilbyr sertifiserte urte-teer, og mange av dem er økologiske. Hvorfor?

Mangt og meget...

Søk i denne bloggen