På nord!

Jeg har aldri før vært nord for Tromsø, men i år passet det å ta turen. Det ble to døgn i Alta før vi la kursen mot vidda og deromkring.

Vi startet opp fra Narvik, reiste via Bardu og Målselv videre til Nordkjosbotn og derfra nordøstover mot Skibotn, Birtavarre, Olderdalen og Nordreisa. Første ordentlige stopp var i Sørkjosen, et veldig hyggelig sted med havn, hotell og en staselig gammel gård fra 1832. 

 

 Fra Sørkjosen gikk veien til Kvænangsfjellet. Fra en utsiktspost ved hotellet Gildetun er det nydelig  utsikt over Kvænangsbotn. Her stod turistbussene linet opp,  og folk i kø for å ta bilde. Vi gikk i turistfella, vi også.

Herfra satte vi kursen mot Alta, en vel 12 mils ferd på fine veier. 

 

Vel fremme så vi at Offroad Finnmark var i gang, og at målområdet lå like utenfor hotellet. Vi ble advart mot mye støy, men vi hørte heldigvis lite til det. Det var større fare for å bli kjørt ned av en gjørmete sykkel.

Alta ligger innerst i Altafjorden og er Finnmarks mest folkerike by (20 665 innbyggere i 2020). Hotellet vårt lå midt i gågata med den flotte Nordlyskatedralen i den ene enden og UiT avdeling Alta  i den andre. Her har Narvik noe å lære. Det er ekstremt mye hyggeligere å ha gågate enn å promenere langs E6. Her fant jeg også noe annet jeg savner hjemme, nemlig muligheten til å spise vegansk kake på cafè. Uno Cafe hadde bakt en. Og den var god!

 Ute fant vi denne oversikten over Alta-dialekten. Den er egentlig ganske lik dialekten i Narvik, men med et litt annet tonefall, og med innslag av samiske ord og uttrykk.

 

Alta har Nord-Europas største konsentrasjon av bergkunst. På Alta museum (verdensarvsenteret for bergkunst) som ligger i Hjemmeluft kan man se dem gjengitt inne i museet, eller vandre rundt i området og se dem på bergene. Museet har også oversikt over andre verdensarvsteder, som f.eks Røros,  Vegaøyene og Rjukan, og interessante ustillinger, bl.a om produksjonen av Alta-skifer, Alta-aksjonen, pomorhandelen og mye mer.

 

 Her var det også mulighet til et trygt møte med en bjørn, for øvrig et hellig dyr i den gamle samiske religionen.

I et eget rom var det utstilt mopeder og motorsykler. Her kunne man se de motoriserte tohjulingenes utvikling fra tidlig 1900 og fremover.

Et lite utvalg:  Tempo Standard fra 1951, en tysk Zündapp og en Monark knallert, en slags tidlig elsykkelmodell. Per Åge husker at bestefaren hadde en sånn en.

Fra Alta reiste vi videre østover der Per Åge skulle hente en bergingsbil. Tanken var å fylle diesel underveis, og det skulle vise seg å være en særdeles dårlig plan. Det finnes nemlig ikke en eneste bensinstasjon langs den 19, 7 mil lange hovedveien fra Alta til Karasjok.  På deler av strekningen er det heller ikke mobildekning, så her kan det fort bli kritisk. Kanskje ikke en varm nordnorsk sommerdag, men vinterstid når temperaturen kan komme helt ned i - 50 grader.  Den laveste lufttemperaturen som er registrert i Norge ble faktisk målt i Karasjok 1. januar 1886, −51,4 °C.

Fra bil fortoner Finnmarksvidda seg som endeløs vei og sletteland, bare avløst av et skummelt fjellpass nær Alta,  og en håndfull fine reinsdyr. Jeg vet ikke helt hva jeg hadde forventet. Kanskje at Ante skulle dukke opp og dra den berømte joiken fra barndommens høyt elskede TV-serie med samme navn😄?

 

Angst til tross, vi kom oss til Karasjok/Kárášjohka med et nødskrik og fikk hentet bilen.  Overleveringen tok lengre tid enn forventet, så vi kjørte litt for raskt videre, og glemte å ta bilde av sametinget/sàmediggi som har sitt sete på plassen. Karasjok har også samisk videregående skole. Kommunen er landets nest største, og ifølge snl.no er innbyggertallet 2584. 

80% av befolkningen er samisk, men det er også innslag av nordmenn og finner. Næringsgrunnlaget er variert, men med reindrift, storfe- og sauehold som basis.

For å kunne reise videre på den ruta vi hadde staket ut, måtte vi nå tilbake til Kautokeino. Vi hadde ikke booket flere overnattinger, det var søndag og det meste var stengt, så det var bare å peise på videre. Nå med nok drivstoff på tanken:)

 

 I Kautokeino ligger fantastiske Beaivváš - samisk nasjonalteater. De skaper scenekunst på samisk og turnerer i  Sàpmi. Like over veien var det også et interessant eksempel på samisk gatekunst som måtte foreviges.

 

Kautokeino/Guovdageaidnu er landets største kommune. I størrelse  utgjør den en fjerdedel av Danmarks areal.  90% av innbyggerne her snakker nordsamisk, og tamreindrift er viktigste næringsvei. Befolkningen teller 2877 og bor spredt. En stor attraksjon på stedet er Juhls silver gallery som byr på håndlagede smykker inspirert av samisk kultur og tradisjon. Stedet var også sete for det dramatiske Kautokeinoopprøret som fant sted i 1852, og som ble filmatisert i 2007.

Tyskerne brukte den brente jords taktikk da de trakk seg tilbake fra Finnmark og Nord-Troms i 1944. Kirka ble også flammenes rov, men ble gjenreist på 1950-tallet.

Fra Kautokeino hadde vi åtte mils kjøring til finsk side av Sàpmi. Det var her vi så flest rein, og ellers veldig mange fine og velstelte hus og tomter. Veien var derimot alt annet enn velstelt. Helt fra Kautokeino til Kiruna  var det som å kjøre på et vaskebrett!

 

Etter et kort opphold i Soumi bar det mot Sverige igjen.

Inn på Karesuandoveien med vakker utsikt mot Muodosjärvi. 

I Karesuando ligger restene av prestegården presten, botanikeren og vekkelsespredikanten Lars Levi Læstadius (1800-1861) lot oppføre da han tiltrådte som kyrkoherde/sogneprest i Karseuando i 1828. Han hadde da allerede jobbet i ett år som misjonær blant samene og begynt å legge grunnlaget for læstadianismen en luthersk pietistisk kristendomsform som fikk stor utbredelse på Nordkalotten. Læstadius kalte alkohol for "djevelpiss" og har fått æren for å stanse det tiltagende alkoholmisbruket blant samene. Totalforbud mot alkohol er fortsatt et viktig trekk ved læstadianismen. I dag er det læstadianske forsamlinger også i USA, Canada, Tyskland, Estland og Russland.

 For meg var det en ny opplevelse å ta hensyn til kjøre- og hviletid, men i 22-tida begynte det å blinke og dure i displayet på sjåførsiden. Det betyr at man må stoppe rimelig momentant og slappe av i tre kvarter. Det skjedd ved Vittangi, ca. en times kjøring fra Kiruna.

Så da var det bare å ta seg en siste rast på reisen og beundre utsikten over Torneälven💙💛